Det plusser seg til!

Jeg liker at hvis man googler "Plussmennesker" så er det bloggen min som dukker først opp.

Jeg liker at hvis man googler etter bilder av "plussmennesker" kommer det opp flest bilder av mine venner og min familie. Alle de som har blitt publisert i Pep talk. Og Google er jo sannheten. Ekkedet?

Jeg liker at en av mine gode venninner takket meg for at jeg hadde "innført begrepet plussmenneske." Hurra, da går jeg i pluss!

Fordi jeg kan ikke skryte på meg å være et matematisk geni, faktisk på ingen måte i nærheten what so ever, MEN jeg kan plusse. Og hvis jeg kan få ignorere de minuser jeg snubler over og bare kikke rett forbi og rett på plussen, så er vel det bra vel? Det har seg jo slik at noen greier å lime seg fullstendig på minuspinnen og synes det er fryktelig frustrerende med dem som plusser det til for seg selv. Men jeg kan virkelig anbefale minusignorering og plussfiksering. Livet blir mye festligere.



På mandag begynte MiniMe på skolen etter ferien. Vi var en time for tidlig på skolen og jeg tenkte at der hadde jeg god tid gitt. Da frøkna var blitt andreklassing og trippet glad på skolevei med bestekompisen gikk jeg og satte meg på Benken.

 Jeg elsker den. Og hvis jeg vil dele noe fint med noen tar jeg dem gjerne med opp dit og deler den benken. Det fineste med benken er det du ser når du sitter på den. Og det kommer selvsagt an på hvem du sitter med på benken og hvor du ser. Alt er jo i pluss om både sidebenkeren og utsikten er fin. Man ser utover byen og man ser fjellene og fjorden. Man ser skyene og månen og stjerner og planeter. Ihvertfall hvis man har med seg litt vin og kvelden er fin, da glitrer det der oppe og alt og alle rundt er det fineste som finnes. Eller hvis det er tidlig morgen og man har blitt vått gjennom skoene etter å ha vassa i det duggvåte gresset på vei opp. Da er det ihverfall den beste benken i verden. Jeg startet uken på den benken og satt og så på og hørte på at byen våknet. Det var en god start på ei god uke. Kanskje jeg må ha fast benketid om morgenen. Ta med MiniMe og si vi skal på frokostbenken og se på byen vår. Hun er med på alt. Hun er en livsnyterunge. Det var ingen vei utenom.

Jeg har blitt så veldig glad i Stavanger. Jeg har nok en hjerteflik eller to i barndomsbygda i Lyngdal, men hjertet dunker rimelig heftig for Stavanger. Har røttene på morsiden her og jeg kjenner de kveiler seg rundt føttene mine og sier jeg har kommet hjem. Og når dagene er frihet og møter som er spennende og sola skinner så er kaffe og avis i torgtrappene en hylle med lykkelighet på. Eller lunsj på en av byens koselige kafèer med skravvel og updates. Ah, lykke.

Salatlunsj med gode tomater og Mozzarella på Sting kafè

Skravvel og latter med Eivor midt i fine dagen.

Denne uken var ei uke fylt til randen av fine folk og fine stunder. Og litt dårlig samvittighet. Det har med siljebil, sølepytt og mann i rullestol å gjøre. Jeg mente det ikke, men den mannen blir kanskje aldri helt tørr igjen.

Takk til alle fine folkene, for delte tanker, kaffestunder, bobler og latter. 

I dag er jeg litt Wohoo og litt død etter en helaften på Tango med de deiligste retter og mest sprudlende bobler sammen med sprudlende folk .

Har en sofa hos nydelige Cecilie som venter- gotta go!

Ha en fantastisk helg!!



S)