Lette og nesten ikke lande og andre metaforer.

Ettersom uken og helgen gikk bestemte jeg meg for å skrive ned stikkord for å huske alt det spesielle som skjedde som jeg gjerne ville blogge om. Men hver gang jeg stupte ned i den svære veska mi for å finne fram Boka og Pennen så fant jeg telefonen min og måtte sjekke mailen. Og Facebooken. Og Twitteren. Lese meldinger. Eventuelt ringe noen opp igjen. Og noen ganger fant jeg ting som kunne spises.

I dag er det tirsdag og jeg innser at om jeg hadde skrevet ned stikkord for alt som har skjedd siden siste innlegg så hadde det med melodi til blitt en fryktelig lang sang som mer kunne beskrives som sangbok. Akkurat som siste setning nesten kunne klassifiseres som et innlegg i seg selv. Men den stikkordsangen hadde nok blitt en hit! Du ville danset til den. Sikkert fått lyst til å danse på bordet, kaste hodet bakover å le, mens du ristet på alle løse lemmer i nogenlunde rytmiske bevegelser.

Hvordan jeg greier å putte så mange hendelser inn på så kort tid aner jeg ikke. Jeg er til og med tom for Spirulina for tiden og likevel- uten den ekstra piffen- så er jeg liksom med i alle hendelsene. Den sangen ville nok fått deg til å stoppe litt opp også. Du ville nok følt for å lytte til noen av ordene og bare rugget forsiktig fra side til side og forsvinne litt inn i deg selv.

FOR noen dager. Før helgen ble jeg tante. Jeg hadde visst vært det en stund, men lille Mina kom til meg som en overraskelse med hale. Nesten like skjønn som Cupcakemammaen som kun snakker sin nye norsk til sin lille baby. Mina skjønner jo ikke engelsk. Å, jeg får hjerteflimmer av å tenke på de to.

Tantebarnet Mina. Gladere på innsida er jeg sikker på.

Kommer de søtere??

Uken bestod av bodypump, innføring i ny jobb, forelskelse i mitt nye kontor midt i hjertet av Stavanger, mer bodypump, besøk av nydelige folk og dyr, kos med herlige MiniMe, ( Mamma, det er best å lage strø av folk når de er døde. Da kjenner de ikke noe.) herlige samtaler med Sønnehelten  som jeg savner med hele meg, og ikke minst en haug med halvtenkte tanker og relativt hektiske samtaler med gode venner.

Trening på Balanz. Klart MiniMe har egne pt-timer. Jarle er den
kuleste Jarlen hun vet og man skal tidlig krøkes...

 Da helgen endelig kom var det som å ta ut alle kjoler fra skapet og snurre rundt og rundt i ring og bytte kjole innimellom, mens man snurrer.
Jeg er enda et coachingkurs rikere, blendet av tusen refleksjoner, fortryllet av nye venner og fullstendig i WOHOO etter møte med nye kolleagaer på hovedkontoret i Oslo. Jeg er ikke redd for T-banen lenger og har da ikke flere kollektive framkostmidler å være redd for ( med mindre skiheis kommer inn i den kategorien, da har jeg enda litt å jobbe med...)

Fredagsmorgen. Våknet da flyet hadde landet midt
i soloppgangen. Det var starten på helgen min.

Etter en ubeskrivelig flott, inspirerende dag bar det
ut til Ulvøya og min kjære New York-venninnes vakre villa i
strandkanten. Hun er en drømmefølger og Yoga By The Sea er en
virkeliggjort drøm som startet på første coachingkurs.
Pass på tankene dine, plutselig går drømmene dine i oppfyllelse.
Etter inspirerende og krevende dager med coaching, hyggelig middagsdate på fredagen
og fårikålfest på lørdagen var søndagskvelden med meg selv et MUST. Jeg trengte
oppmerksomhet av meg selv.

"Samma hva slags rom du har ledig bare jeg får badekar."
Og jeg overdriver INGENTING når jeg sier at jeg sprang gjennom gangen
i åttende etasje med kofferten på slep. Jeg hvinte da jeg kastet meg på senga
og fikk sparket skoa av meg. Etter få minutter var jeg i badekaret
og jeg var nok et av de lykkeligste, badende hotellgjestene i Nydalen den kvelden.

Life is what you make of it. Og jeg synes det er best å gjøre det det best mulig!
I går ble lugaren på Karibiencruiset betalt og snart kan nedtelling begynne. Eller... Den
kan begynner når som helst. Alt som skal komme nærmer seg jo:)

Helgen tar tid å fordøye. Jeg savner allerede mine nydelige med-coacher og jeg gleder meg til neste kurshelg. Jeg er så heldig. Og hvem gav meg coachingen? JEG.

Når man innser at man styrer livet sitt selv etter tankene sine, blir det fort gøyalt om det er gøyalt man vil ha. "Takk Silje, værsågod, Silje" tenkte jeg da jeg satt på flytoget på mandag. Sliten, men wohooisk, etter møtet på Headhunter hovedkontoret der jeg møtte en åpenbaring av en gjeng plussmennesker som utgjorde en fantastisk gjeng nye kollegaer.

Da jeg fikk meg en pilotvenn på flyet hjem, som lærte med nye ting om fly og fot og turbulens, tenkte jeg at jeg er litt pilot selv. Jeg vet også hva turbulens er. Og jeg er enig med ham. Han syntes det var kjekkest å fly i dårlig vær, det gir flere utfordringer og man blir mer konsentrert. DA opplever man da. Da går man ikke glipp av noe. Og når man da lander er det med en deilig følelse av at man fikk det flyet gjennom alt det møtte på. Gjess i motoren og lynnedslag i cockpiten- jeg landa det hekkans flyet jeg!!


Etter å ha snublet ut av flyet og inn i en taxi var det rett på Toppform og ha bodypump for toppformpumperne. Etterpå ga jeg meg selv et gavekort på sofakollaps og brukte det for alt det verdt.

I morgen er det Offshore Technology Days og jeg skal stå/tråle på messe og jakte på gode hoder. Watch your head!!

Drøm ditt liv, lev din drøm...

S)

Badekardrømmen...

Akkurat nå ønsker jeg meg en venn med badekar. I disse høstlige, mørke kveldstimer...

Det er mulig jeg har venner med badekar, men jeg ønsker meg en venn som plutselig har fylt opp i badekaret til meg og sier "værsågod".
Eller enda bedre : Baby, just jump in the water.

Hele veien hjem fra bodypumpen ( hvor jeg jukser forferdelig på skulderøvelsen og trekker fra og legger til push ups alt etter som...)tenkte jeg på det badekaret. Og vurderte faktisk om det ville være ok eller dumt, eller over snittet idiotisk, å skrive på Facebook : Hvis du er en ekte Facebookvenn låner du meg badekaret ditt.

Så ramlet jeg gjennomsvett og gjennomregnet inn døra og før jeg hadde vrengt av meg det klebrige treningstøyet hadde jeg tent hvert eneste stearinlys i leiligheten. Jeg tenkte at hvis jeg bare hadde hatt badekar skulle jeg fylt det opp og drukket proteinshaken min oppi badekaret. Men etterhvert som jeg tenkte på det så forandret den shaken seg til et glass vin og så hadde jeg det gående. Før jeg drysset roseblader over meg selv i boblebadet med løveføtter fant jeg ut at det var best å bare ta en kjapp dusj. Mye mer effektivt og dessuten er badekardrømmer små, puslete drømmer i forhold til de riktig store drømmene som er mer på cruise i Karibien- nivå. Så jeg fant ut at jeg kunne begynne å ønsker meg enda større ting enn badekar. For man kan jo ønske seg hva man vil. Så da ønsker jeg meg enda større ting og skriver dem inn i Ønskeboka mi. 


Så ramlet jeg ned på stolen ved spisebordet. Ramle-ordet er på en måte stikkordet for fredagen som var. Jeg kan ikke la være å nevne at jeg gikk skikkelig på en trappesmell. I all min iver og effektivitet skulle jeg bære èn koffert, to bæreposer mat, èn bag, fjellsko, en pose søppel og veska mi ned trappa i èn omgang.

 La meg legge ved den lille, men viktige detalj at jeg gjorde dette kunststykket på høye hæler. Kunst er kunst. Det trenger ikke være vakkert. Heller ikke dette var vakkert. Det hele, det som til slutt lå i bunnen av trappa så vel mer ut som noe Salvador Dalì hadde malt. Det kan selvsagt være vakkert, menn det var det siste ordet jeg følte var dekkende for situasjonen jeg befant meg i bunnen av trappa. Anyway. Jeg tok ikke med egg på hytta likevel. Jeg priset meg lykkelig for en fortåelsesfull ny sjef som måtte informeres om en liten forsinkelse, og jeg tenkte etterpå: Hvorfor tok jeg ikke bilde til bloggen?

Etter en fantastisk alternativ start på dagen, en kjempefin dag på jobb og en solfylt tur sørover så kunne familiefestivalen begynne. Bror og søster med sine kom flyvende fra Oslo og Bergen og overkosemester Mor hadde tenkt på hver minste detalj og kunne arrangert hvilken festival som helst. Nesten ;)

Grusveier og hester som bare står der gir ro i sjela.

Bacon på bål og høstsol bak et gammel skolehus.

Sol og hest og familiefestival.

Full kontroll på crocketkølla!


Opofte Open gikk av stabelen på gressplenen bak det gamle skolehuset. ( hvor det slettes ikke spøker og den eneste elgen på Opofte bor selvsagt ikke bak utedoen langt inni mørkeste skauen. Og jeg var selvsagt ikke tilnærmet angstfylt og villig til å utsette urinblæren for umenneskelig press.)
Deltagerene i Opofte Open var svært iherdige og positive, og nå merker jeg at jeg er så ivrig at jeg ikke greier å dekke over det faktum at jeg faktisk ikke maktet å bomme med vilje slik at de søte små skulle føle på gleden over seier. Det skjedde noe med meg da jeg hadde crocketkølla i hånda og den slitte gamle kula lå og ventet på å bli smelt gjennom porten. La oss ikke dvele for lenge ved detaljene. Jeg vant Opofte Open 2011!!! Crocket er jammen undervurdert! Akkurat som hesteskokasting.

Tusen takk for fine festivaldager, deltagere. Det er godt å gå på grusveier og drikke rødvin av melkeglass som tempereres ved bålet.

Jeg ønsker meg enda badekar og så ønsker jeg deg en god tirsdag!

Nå skrive jeg i halvsøvne og jeg har hatt en høylytt diskusjon med min tekniske innsikt, laptopen og bilderedigeringsprogrammet. Noen fine bilder svever rundt i det store intet et sted. Men ta meg på mitt ord. Det er mye nydelig i ei god høsthelg.

S)

Bildebevis og litt uryddige fjær.

Når er man modigst? Når man gjør noe ingen andre ville turt eller når man gjør noe man trodde man aldri skulle tørre selv?

Jeg har gjort noen modige ting i det siste. Og nå er jeg litt opphengt i modighet.

MiniMe: Mamma, jeg hoppet to ganger fra 5-meteren. ( Hjemme etter en ettermiddag i svømmehallen med pappaen.)

Me: Oiii, var ikke det skummelt da? ( Prøver å skjule at jeg får pusteproblemer bare ved tanken.)

MiniMe: Joda, spesielt når jeg er i lufta. Men jeg gjør det likevel.

Me: Så modig du er. Så kjempemodig. ( Hjertet renner over.)

MiniMe: Og så var det ei jente der som ikke turte, hun stod der oppe så lenge og sa at jeg bare kunne gå forbi hvis jeg ville.

Me: Ok, hva sa du da?

MiniMe: Tusen takk.


Så sovnet hun i senga mi og da jeg la meg lå jeg og kikket på henne lenge før jeg selv sluknet.

 Og nå gleder jeg meg veldig til om ikke lenge å pakke den lille fillebilen fine bilen full av oss og dra på hyttetur med hele familien og ha festival igjen. Denne gangen i de indre skoger hvor røttene mine kveiler seg århundrer tilbake i tid. Man kjenner det når man er der. Jeg tror kanskje at hvis noen prøvde å snuse skikkelig på huden min er jeg sikker på at jeg kanskje helt genetisk sett, helt uskyldig, kanskje lukter litt furu. Eller gran.



Helgen var jo så full av JOY og HAPPY HAPPY og solskinn og bobling at jeg får helt sus i ørene av å tenke på det. Gullhår flyttet inn til meg for helgen og fredagen var en familiefredag med kun to mødre, ei flaske rødvin og helgemat. La meg presisere helgemat, siden ukematen min nå består av kylling, laks og brokkoli. Stortsett.


I dag er det plutselig tirsdag og høsten kryper oppover beina mine og lørdagssola føles som et fjernt minne, men jeg har bildene som beviser det! Beviser at sola skinte som fineste sommersola da Eivor, den fjellbestigende, feiret bursdagen sin, godt på etterskudd!

Nydeligste Tapasbordet, det bugnet og det kriblet i ganen
allerede ved synet.

Ingen røyk uten ild, ingen bobler uten jordbær!

Poppe og -sjenkeansvarlig.

Oktobersyndere i sommersol.

Nydeligste jubilanten i sitt rette element.

Fantastisk feiring av ei forrykende flott dame!

( Og jeg var modig igjen. Jeg fremførte en aldri så liten solosang i min hjerteoversvømmelse, da jeg avsluttet den obligatoriske talen, som er en dypt forankret forventning i det siljeivorske vennskap i bursdagssammenheng. Jeg sang. Ikke på en bodypumpscene med adrenalinkick som jeg pleier. Men sånn helt rolig, uten musikk.)

Og oppi all denne facinasjonen av modighet hopper jeg med hud og hår inn i en ny bransje, blir kjent med en haug spennende mennesker i forrykende fart, har fløyet nebbet rett inn i Twitteren også, og kjenner at jeg har har noen fjær som ligger litt uryddig på vingene her. Litt flaksing, litt skjelvinger i nebbviken og litt mangel på retningssans i disse høstlige kveldstimer. Men sommerfuglvinger kiler meg en plass i mellomgulvet, og selv om jeg snubla over noens minusfelle i kveld så hadde jeg heldigvis noen plussmennesker som veide opp for minusene. Takk plussfolk, ingen er et regnestykke som alltid kan gå i pluss helt av seg selv...

Så da grer jeg mine fjær, pakker vingene rundt meg og kryper til sengs. Så klar for morgendager og alle minuttene jeg skal ta for meg å leve i. Ønsker deg høstLØV og varme pledd og runde smaker.

S)