Det vanskelige innlegget.

Jeg tror dette innlegget vil inneholde mer enn jeg nesten burde publisere. Jeg har så mange ord som ligger i kø. Forrige uke var så kontrastfylt og ord eller bilder vil aldri kunne beskrive de følelsene som fylte meg.

Vi hadde en hemmelighet.

 Lise og jeg skulle overraske vår kjære Lene som befant seg i hennes families flotte feriested i Spania og hadde vært der i tre uker. I en måned lurte vi vår kjære Gullhår til å tro at vi to måtte takke nei til invitasjonen som vi og resten av venninnegjengen hadde fått lenge før sommeren. Som små fnisete jentunger gjemte vi på hemmeligheten og gledet oss til å reise ned til Spania og hoppe ut som to blonde troll ut av en koffert. Ikke et ord på Facebook eller på blogg. Vår kjære Lene elsker overraskelser. Dette var vår gave til henne. Fredag 22.juli var kofferten med oss pakket og vår snirklete reiserute med ferje og buss på buss og fly var begynnelsen på ei ubeskrivelig uke.

 Lise og jeg reiser og kjenner på sommerfugler i magen. Vi er nye venner og vi gleder oss til å bli bedre kjent på turen. Gleder oss og nyter frihetsfølelsen en reise gir. Mens vi deler livshistorier og skåler for Livet og Reisen, aner vi ikke at noen løper for livet.

 Vi aner ingenting om at mens vi knytter vennskapsbånd er det noen i vårt eget lille, trygge land som opplever at vennskap blir til kun minner etter et. At livsglede og engasjement med ett blir til bitende angst og hjelpesløshet. 

Vi reiser med forventninger og vi gleder oss til å være samlet med gode venninner og bare nyte. Et sted på samme tid blir forventninger og sommerfugler i magen byttet ut med desperate svømmetak ut i det mørke vannet og for noen et løp for livet som de aldri får fullført.

Vi vet det ikke. Vi reiser. Vi er i bobla vår. Jeg aner ikke at sønnen min hjemme vet at jeg reiser, men ikke vet helt fra hvor. Og kjenner på uvisset om hvor mamma er akkurat nå. Akkurat nå når verden er på det skumleste.


Vi kommer til Spania og til et vakkert lite sted på jord. Vi og ei flaske Champagne spretter ut av kofferten og Lene er lurt trillrundt. Vi klemmer og griner. Av glede. Gleden over å overraske og gleden over å bli overrasket. Vi er seks venninner som sitter rundt et bort i Spaniavarmen og nyter Tapas og Champagne. Vi skåler i bobler for livet og for vennskap og kjærlighet. Når verden er på sitt skumleste. 

Så kommer virkeligheten som små stikkende drypp av stearin på sår hud. Angstfølelsen fyller oss. Tekstmeldinger fra våre kjære, tekstmeldinger fra verden utenfor bobla når oss. Ordene som vanligvis er fjerne og ukjente, skremmende og uvirkelige handler plutselig om vårt lille land. Der sitter vi. I våre sommerkjoler og våre bobler i glass og i hjerter. Når verden er på sitt skumleste.


Dagene går. Internettforbindelsen er dårlig. Noen får tekstmeldinger og andre har familie som ønsker å skåne oss som er langt vekke. Vi får ikke med oss hva som egentlig skjer. Vi kjenner på hjelpesløshet. Men oppi det hele en enorm takknemlighet for at vi er der vi er med hverandre. Vi sitter på stranden, på en turistløs strand og snakker og føler oss gjennom hele spekteret av følelser. Vi slutter aldri å skåle for livet.

Vi gråter etter tur. Det er hele tiden noen med tørre kinn som kan klemme den som har tårer trillende nedover solvarm kropp.

Vi snakker oss tomme, gir hverandre svar og nye spørsmål. Hvorfor? Hvem? Hva skjer egentlig? Plutselig føles ikke tiden min i AUF så lenge siden. Så seiler tankene dithen. Som i tankenes natur avløser den ene den andre og vennskap fra andre tider, som bare har rent ut i sanden, får meg til å søle saltvann nedover de nye fregnene på kinnet. Nye vennskapsbånd som har flagret rundt meg som skimrende remser, flettes tettere og inn i det teppet jeg skal lulle meg inn i den dagen jeg må gå og legge meg for godt...  Tanken på de nye viktige vennskapene får det salte merkelige, som jeg sjeldent unner å slippe ut, til å renne ennå mer. Vi er solvarme og silkebrisne og vi lytter. Og vi snakker. Vi slutter aldri å skåle for livet.

I disse dagene triller mange tårer. Vi er så nære. Så åpne og sårbare. Vi snakker mye. Deler så mye. Vi tenker uendelig mye på alle som opplever sitt livs største mareritt. Vi tenker på dem som var og ikke er mer, men som aldri vil bli glemt og derfor er likevel. Vi tenker på våre kjære. På ungene som har mammaen langt borte når alt rundt dem er urolig. Men vi skal tilbake til dem. Og de er med noen som elsker dem like høyt som oss. Det svir så fryktelig i mammahjertene når vi tenker på de som aldri skal få se sine barn igjen. Det svir at noen måtte vite at de ikke kunne være der for sitt barn. Når verden var på sitt skumleste. Og livet de hadde gitt noen ble tatt fra dem.

Vi får skyldfølelse. Vi er skånet for marerittet. Har vi lov å være glade? Har vi lov å nyte varmen og sjøen? Maten og vinen, vennskapene og ferien? Vi kan ikke gjøre noe der vi er. Så tikker det inn melding.

 "Om en mann kan vise så mye hat. Tenk hvor mye kjærlighet alle vi kan vise."

Livet er kontraster. Når noen kjemper for livet, når noen vandrer gjennom minefelt og har mistet alle sine, fødes et annet sted et barn inn i overflod og trygghet. Livet er kontraster og det kjenner vi så inderlig på kroppen vår der nede i varmen. Der vi gråter for tragedien, kjenner angsten og redselen for denne endringen i vår livsoppfatning. Der vi ler av misforståtte spanske gloser og historier vi deler som får oss til å le så vi triller av solsenga. Vi klemmer og holder hender. Vi har stille stunder. Vi vandrer i strandkanten og plukker steiner formet som hjerter og tårer.

 Når vi lager et hjerte i sanden av steiner symboliserer det den kjærligheten vi føler og den kjærligheten vi skal vise. Og når hjertet blør er det for dem alle. Alle som var akkurat der, der som verden var på det aller skumleste. Og alle de som hadde noen der.

" Har du visor, min ven
sjung dem nu.
For nu er tiden då visor skal sjungas
och den som ska sjunga er du.
I morgon er kanske for sent, min ven.
Så synd om dom visor som aldrig blir sjunget.
Så tala inte om visor med mej.
Låt visorna tala før dej.

Vill du elska, min venn
gjør det nu.
Før nu er tiden for kærlek inne
och den som ska elska er du.
I morgon er kanske før sent ,min ven.
Så synd om den lengtan som aldri har vågat.
Så tala inte om kærleken.
Låt kjærleken tala, min ven.

Vill du leva ditt liv, gør det nu.
Før nu er tiden da ditt liv skal levas
och den som skal leva er du.
I morgon er kanske for sent, min ven.
Vem bryr seg då om vad du drømde och ville?
Så venta inte på någonting sen.
Det er nu du skal leva, min ven."

Han får oss aldri til å slutte å skåle for livet og kjærligheten!

Mine gode, gode venner- dere som var med på turen og dere som alltid er med i hjertet- jeg er så glad i dere. I morgen er kanskje for sent? Visste du da hvor takknemlig jeg var for å ha deg i livet mitt? Jeg vil ikke vente, jeg vil si det nå. Jeg er så glad for å ha deg i livet mitt, min venn.


 <3 Silje