Lever på siste livet.

Alle disse dørene som åpnes. Alle disse lampene som gnis på og ut kommer overvektige, nesten usynlige ånder. Alle disse ord som ikke finnes når man trenger dem. Og dem man kommer på litt for sent. De som endrer oppfatninger. De ordene som inspirerer. Plussord. Stikkord- sånne som stikker. Svareord- som bestemmer om spørsmålet var nødvendig.

Alle de dørene som lukkes, alle åndene som ikke kommer ut når man gnir iherdig på ei ønskelampe en søndag etter julebord. Alle ordene som staves feil i hodet og som høres bedre ut inni hodet enn ferdig uttalt. Alle ordene som er vonde å høre og de man trenger å høre. Og de som kommer når man trenger dem mest og gir en sommerfugler og varme kinn. Og ordene som kommer når man minst venter det og som får deg til å huske hvem du vil være for deg og for andre.

Alt sammen til sammen blir alle dagene som til sammen blir livet. Jeg må ærlig innrømme at denne søndagen var en salig blanding. Litt sånn sursøt blanding.

SØTT: MiniMe har i det siste vært en utømmelig kilde for festlige kommentarer og gode ord. Da vi gikk tur i en gnistrende, knitrende kald søndagsby holdt vi på å skli på isen så vi måtte holde oss fast i et rekkverk. "Det er viktigst at du holder deg fast, mamma, Du har ikke så mange liv igjen."

Etter den kalde turen måtte vi ha kakao. Jeg gledet meg til kakao med krem og chilidryss.
Det hadde vært en utrolig deilig kopp med hete, om ikke jeg hadde tatt
feil av chilikrydderet og Piffien. Ingen opptur. Og en typisk uting på en kald søndag etter et julebord.
MiniMe hadde på forhånd valgt bort chili og var vinneren av kakaoharmoni i saueskinnhjørnet i sofaen.

Jeg kunne ikke la være og ikledde meg julerødt for å dra i Toppforms julebord. Hadde det
utrolig fint og kommer til å savne mine gode TF-kollegaer.

Torsdag var det julemaraton med mye forskjellig trening på to timer og salen var full
av våre spreke kunder. Humøret og treningsgleden var på topp! Fine Caroline og jeg
delte step og det gikk strålende for meg å være med på noe annet en bodypump. Så
lenge jeg slipper å bruke armene. Eller beina for fort...;)

Siste bodypumptimen min på Toppform er i morgen. Jeg kommer til å savne mine trofaste kunder veldig!
Det blir rart, men i januar begynner jeg på Balanz og gleder meg til å være en del av det teamet der :)

 

I disse førjulsdager er følelser sterkere. Savn, forventing, gleder og sorg. Mammahjertet mitt verker litt ekstra og skulle gjerne putta begge mine små i et rede som bare var mitt. Søndagen har vært savn etter mennesker som er borte. Noen som er borte for alltid og noen som bare er borte for ei stund. Midt i savn og ord med minus foran trillet det inn magi på telefonen. Vips. Og søndagen gikk i pluss.

Takk Plussmenneske. For adding sparks.

Ha ei nydelig førjulsuke og husk å puste. Det viktigste er øyeblikkene med glitrende rim på og de minuttene når du skjønner at ting ordner seg likevel.

S)

Drager, sommerfugler og gode ting i retur.

En god ting kommer sjelden alene. 

I det siste har jeg blitt kjent med noen mennesker som har brent seg fast i meg, klort seg fast i hjertet med drageklør. Som har gitt meg sommerfugler og luft under vingene. Sagt sånne ting som snur tanker. Brukt ord som inspirerer og noen som vekker.

Helgen var som en skikkelig god innpust og utpust. "Pust skikkelig nå, pust helt ned i magen" sier Mor når jeg kun tenker fra toppen av hodet og trekker puster kun bak til jekslene. Helgen var en premie for å leve i øyeblikk. Og med et ynglingsmenneske delte jeg ca tusen øyeblikk som er verdt ei bok i seg selv. Eller en film. Jeg ville definitivt anbefalt filmen!

Ting som er gode for hjertet. Ynglingsting.

Jeg er i julestemning. Etter bodypump i dag snublet jeg hjem.(Snublinga er et bilde på at jeg forter meg. Jeg snubleforter meg jeg. Dingler veldig fort, river ned ting, snakker for fort, tenker for fort og mister ting.) Jeg fortet meg fordi jeg gledet meg til å kose meg.

Jeg snublet rundt i leiligheten med skoa på og tente stearinlys, satte på julelista på Spotify, fant fram alle gavene og julekortene som jeg har tenkt å få sendt i tide og la dem på bordet. Knipset bilder, smurte meg ca.femten knekkebrød og landet i sofaen.

Denne dagen var en god dag. Der den ene gode samtalen avløste den andre og hvor jeg dumpet borti en haug med plussfolk. Blant annet et par av de første økonomiske flyktningene fra Hellas. Men de er vel heller mer i minus. Og er derfor her, for å komme seg i pluss.  Saken er at jeg dumpet borti dem, hørte historien, kjørte dem et sted de skulle og prøvde å gjøre en av de første dagene i dette landet til en ok dag for dem. På tross av øsepøseregn og blest.
Sånne dager liker jeg. Når man kan plusse for noen.

Og ikke før har jeg plusset for noen så kommer det i retur¨. Etter jobb klakket jeg ut i fine julebyen.( -utrolig hvor mange ord som kan beskrive min forflytningsmetoder....) Jeg endte min handlerunde på Hos Tora Og der traff jeg ikke mindre enn tre som leste pep talken... Hva gjør man med sånn? Fine ord sa de. Sånne som folk tenker, men kanskje ikke sier. Tusen takk! Dette gjør jeg med det- fortsetter å skrive. Og må bare skryte av butikken, har gjort det før og gjør det igjen. Nydelig interiørbutikk og NOEN får julegave derfra.

Det nærmer seg jul. Det nærmer seg nyttårsfeiring i Miami. Det nærmer seg cruise i Karibien. Men her og nå er her og nå. Og jeg har laget pepperkakeøyeblikk. Øyeblikk med fine meldinger som smelter hjertet. Øyeblikk med forventninger. Øyeblikk med skikkelig pusting. Og akkurat nå er jeg glad for at noen får en kg med nykverna kaffe til jul, for det lukter deilig kaffe i hele leiligheten. Se det ja. Får allerede noe godt i retur, allerede før jeg har gitt.

Nyt dagene før juleferie, anbefaler å smuldre pepperkake over dem.

Pepperkakesmuler er også pepperkaker, bare veldig små.

S)

Lykken er...

...Når man går bortover veien og bare ser julelysene og ikke asfalten, kjenner at man er varm i kinnene, men ikke kald på hendene og vet at man har fanget øyeblikk i flere timer i strekk...

Når man skjønner at om intens lykke varer i et øyeblikk så består jo livet av øyeblikk. Så om jeg kan fange èt kan jeg fange mange.

...forgive quickly. Kiss slowly...

 Så skjønner jeg, der jeg mister fly etter fly , at det å gå seg vill, det å bli helt lost gjør kanskje at man finner seg selv. Eller finner ihvertfall en tanke om hvordan man vil selvet skal være. Et minuttfangende selv, som mister notatbøker hvor drømmene stod med ord, men som greier å riste det av seg og innse at drømmene er i øyeblikkene. Og at hvert øyeblikk er en ny mulighet til å bestemme seg for å følge den.

Jeg har fått lov til å coache èn til å virkelig gå for drømmen sin! Jeg har fulgt ham fra han tenkte på hva drømmen var til han nå sitter med flybilletter i hånda. Klar til å følge en drøm som virket umulig. Og det er nå fire uker siden vi hadde vår første time.  DA skjønner man hvorfor man ønsker å være coach. Hvorfor det å ta coachingutdannelse var en drøm jeg fulgte! Hjelpe folk til å finne drømmen og bare gå for det. Jeg får frysninger. Månedene med heftig coaching av meg selv og andre har ikke bare vært lett. Man besøker plasser man ikke ønsker å gå og man snur tanker så gamle og mosegrodde at de er vonde å vende. Men nå, etter all fartingen til Oslo, etter heftig egencoaching og lange dager- jeg er HER!


Etter heftige uker med stappfulle, levende dager. Fylt med levende, energifylte folk. Nye fantastiske bekjentskaper og ny læring og morsomme opplevelser sitter jeg akkurat nå med en følelse av å ha funnet noe jeg ikke hadde funnet uten coachingen. Og coachingen var en drøm. Som jeg fulgte. En superfin presang jeg ga meg selv.
- Værsågod, Silje. Denne skal du ha. En superfin presang fra meg til meg.

- Åh, tusen takk, Silje. Det fortjente jeg virkelig. Det var ikke for mye i det hele tatt. Eller for lite. Det var akkurat det jeg ville akkurat nå. Hvordan visste jeg det, kjære meg?

- Jo, nå skal jeg høre. Jeg bestemte meg jo for å bruse med fjæra, hoppe fra kanten av frihet og bare gjøre det intuisjonen sa. Så da gjorde jeg det.

- Det var jo utrolig bra! Så hva nå? Hva er neste drøm? Og hvordan vil jeg komme meg dit? Hva må jeg si ja og hva må jeg si nei til?

-Jeg er ikke helt sikker, men jeg gleder meg!

Det er nå en gang slik at uansett hvilken drøm man skal følge er det en fordel med de rette skoene.
Men ikke nødvendigvis de mest komfortable ;)



S)

A love story. No kidding.

-Kan jeg skrive den historien?

-Jada.

-Seriøst! Kan jeg blogge om den?

-Jada, klart du kan.

-Du er kul. Du er jo ikke bare en drømmefølger,du er jo hjertefølger. Bort vekk med all fornuft og sperrer- heii heii- heart says jump, I say how high liksom.

Dette er kulere enn å finne kjærligheten på Sukker.no folkens. Kjærlighetsbrev er det nye. Retro love.

Min kjære kusine var på tur i Frankrike med jobben. "Hei på deg, Frankrike. Her er jeg."

På en restaurant i Nice mistet kusinen min hodet. Noe luktet. Og det luktet godt. Det luktet mann. Og denne åpenbaringen av en godluktende mann svinset rundt og serverte disse norske damene. Jeg ser det helt for meg, og når hun i kveld fortalte meg hvordan hun strakk hals for å se etter ham når han var borte er jeg helt med. Det at hun forteller meg det hele med sånn forelskalook som jeg ikke har sett hos noen på lenge gjør jo at historien er ganske inspirerende.

Det var liksom det. Det knipses litt bilder, og hun får vite på navnet hans, men neste dag skal hun reise hjem. Når flyet tar av faller hjertet ned i magen på henne. Hun føler hun reiser fra noe hun helst skulle hatt. ( Akkurat her er jeg på måpestadiet. )

Dette er første helgen i september og hun kommer hjem med tankene i spinn. Jeg sitter som kusine og registrerer at statusene på Facebooken hennes plutselig minner om en reklame for Yoplait yoghurt. Det går i franske gloser og hjerter og jeg må innrømme at nysgjerrigheten blir litt tung å hanskes med.

-HVA ER DET SOM SKJER???

Joda. Hun har mistet hodet. Og hjertet. Hun har navnet på denne servitøren. Og navnet på restauranten. Hva mer trenger man? Hun setter seg ned med Google translate og skriver et brev! Et brev!På fransk. Hun legger ved bildene de tok på restauranten og skriver hva hun tenker. Hun aner ikke om han er gift eller har kjæreste. Hun bare håper at han skal ta kontakt. Damn. ( Jeg er forbi måpestadiet. Jeg føler jeg ser film, så jeg ser for meg den mannlige franske skuespilleren. Det svarte håret, skjeggestubbene. Vinen, osten. Brevet fra Norge. Stemningen i restauranten når han får brevet dit med hans navn på. Nysgjerrigheten fra de andre.)

Seks dager senere får hun mail. Han svarte! Han svarte! Han husker henne og hadde også lagt merke til at hun nesten ramla av stolen av facinasjon.

En og en halv måned senere lander han på Sola. Hun er så nervøs. Han er nervøs. ( På dette tidspunktet i historien er jeg veldig nervøs jeg også)

Det er bare helt riktig. De har det fantastisk. ( Her kjenner jeg at jeg vurderer å finne fram romantikeren langt inni meg igjen.)


Dette franske eventyret av en mann kommer tilbake neste helg. Jeg vil hilse på. For han fikk kusinefrøkna til å miste fullstendig hodet og hjerte og bare hoppe inni tidenes "Jakten på kjærligheten". Og nå er planene klare for tiden framover. In a relationship.

Hva om dere hadde valgt en annen restaurant???

Digger deg kusine. Jeg heier på dere! Life is what you make of it!


S)

Ingen date er som en update?

Plutselig ble Pep talk litt sjenert og ville bare ta på seg solbriller og gjemme seg. Pep talk hadde nemlig vært i avisen og vist seg.

Stavanger Aftenblad en lørdag i november og
jeg menget meg blant erfarne bloggere i en artikkel om blogging.
Det er da man bør blogge mer.

Skrekkblandet fryd, skal man leses må man fornyes, og denne bloggeren springer rundt og tar t-banen feil vei og mister fly og må finne sjeldne, ledige kveldstimer til å blogge. Men her er jeg. På plass i Pep talk-sofaen i Jordbærhuset. En uke siden siste innlegg. Jeg har vært på Oslotur igjen og vært i coachingboblen med en haug mennesker med over snittet interesse for å følge egne store drømmer og hjelpe andre til å gjøre det samme.  

Jeg har fått låneseng på vakre Ulvøya når jeg er i Oslo. Og lånebadekar. Hos flotte medcoach Mrs. Clark. Lørdagskvelden inviterte hun meg på konsert med Elvis Costello på Sentrum Scene.

Som vanlig var jeg sikker på at artisten og jeg
fikk øyenkontakt og en helt spesiell kjemi. Costello er visst
kjent for å lage sanger med damenavn i. Jeg venter på "Silje".
Lurer på hva slags sjanger det blir? Hvis jeg var en sang, hva slags sjanger ville det være?

Vi satt med haka på scenen og var helt i stemning, trøtte og slitne i hodet og når Elvisen sang balladene var det like før jeg krøp opp i første og nærmeste fang. Så svinset vi derfra og hjem til en knallrød sofa for å drikke gule bobler og spise Pascalsjokolade iført pysjamas og knallrød leppestift. Mrs. Clark og hennes sofa på Ulvøya er verdt mange plusser. Ca tusen.


Jeg er ganske god til å svinse. Jeg kan også gå ganske fort og kontrollert på høye hæler- så sant jeg ikke setter hælene fast i Stavangers brosteinsbelagte gågater. Og så kan jeg gå fort på myke joggesko. Kan jogge også. Ikke så lenge, men sånn nok til at jeg inbilder meg at jeg har jogget lenger enn femten minutter, men ikke har det. Og så kan jeg gå fort med koffert. For eksempel når jeg skal ta t-banen og den går feil vei. Da går jeg av på Jar, som er langt i fra Jerbanetorget der jeg egentlig skulle. Og så kan jeg småløpe med koffert over til en annen perrong. Og når det står et skilt på nevnte perrong med " Denne perrongen er ikke i bruk" så småløper jeg tilbake dit jeg kom fra. Og så slutter jeg å løpe når jeg innser at jeg aldri kommer til å rekke det flyet jeg skulle ta likvel. Og mens jeg gjør alt dette ler jeg inni meg og tenker at jeg er glad jeg ikke blir sur på meg selv. Jeg er ganske tålmodig med meg selv i slike situasjoner og har det egentlig ganske så festlig.


Og hva ventet i postkassa mi da jeg kom hjem etter å ha utforsket samtlige kollektive framkomstmidler utenom båt? PAKKE! Jeg har fått Pep talk-puter!

Nå har jeg mest lyst å sove på Pep talk, enn å skrive den... Ops.

Vakre Elisabeth som står bak Tre Små Apeakatter har laget Pep Talk-puter til meg! Jeg er så heldig! Tusen takk, Betta mi! Savner deg IKKE mindre nå og er helt på mimringa. Betta er ikke en hvem som helst. Hun er et av de mest kreative, flinkeste, smarteste og vakreste menneskene jeg vet om. Sjekk ut Bettas kreativitet: Tre Små Apekatter og Hjerterommet



Jeg har det så gøy på jobb, og elsker å begynne morgenene med kaffe fra Waynes. Så svinser jeg bortover med bærebrettet med to stk store kaffe i høstsola og kommer på kontoret og lager leven. Dagen begynner som regel veldig bra og blir sjeldent dårligere. Beklager å måtte minne dere på det, men vi bestemmer det selv vet dere. Det er som med været. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg vil si at det finnes ikke dårlig dager, bare dårlig kaffe. Det var litt overdrevet, møkkadager finnes i tillegg til dårlig kaffe.

 Når jeg vekker MiniMe om morgenen synger jeg. Jeg synger en sang som er bare vår. Men den handler om å stå opp og ta dagen med storm. Så kan man putte hva man vil i det. Hvor mye storm man vil ha i dagen. Det hender man sykler i motvind eller løper i medvind, men det som er sikkert er: om man ikke vet hvor man skal så er ingen vind fordelaktig.


Jeg har ei skulder som tuller, og jeg må ta juksepauser på bodypumpen. Men denne jukseinstruktøren skal vikarpumpe på fredag, releaspumpe på søndag og vanligpumpe på mandag og onsdag. Få det trent, snart skal bikinien fram og Miami og Karibien venter. Fint å ha noe varmt å glede seg til når morgenene er hvifrosne.

Jeg skal gå å legge hodet på Pep talk puta nå og jeg skal sortere drømmer, fordi de begynner å bli mange.


Ha en fin torsdagsmorgen, husk å legge inn tid til å skrape bilruta og legge merke til frosten i gresset.

S)

Fine folk og genetikk.

Et av de første møtene jeg hadde i dag gjorde noe med resten av dagen. Jeg kom inn i noen flotte lokaler og en egen verden åpnet seg. Den første personen jeg møtte satt i resepsjonen. Hun hadde tent lys og så snakket vi litt om det. Hva de lysene gjorde med folk en mørk høstmorgen. Så liten jobb med å tenne de lysene, men likevel så effektfullt.

Tenner lys for meg selv hele tiden jeg. Men det er
lenge siden jeg har kjøpt blomster til meg...

 Så ut i fra intet spretter en strålende kar : Vil du ha kaffe? Jeg ble så glad at jeg sikkert takket ja på en slik måte at han måtte tenke seg om hva han hadde tilbudt meg. "Du kan få Cappuchino hvis du vil?" fortsatte han. Ja takk!

Og slik fortsatte det. Møtet jeg var der for å ha ble mer enn et vanlig møte. Det var et møte med et ekte Plussmenneske. En av dem. I løpet av dagen hentet jeg fram flere ting hun hadde sagt og jeg lurer på om hun vet hva hun gjorde? At hun gav meg så mye som jeg akkurat i dag trengte.


Jeg har ei bunke med bøker, magasiner og aviser som ligger klar til å leses. Jeg må bare innrømme det, når bunken blir mindre er det fordi nyhetene har gått ut på dato og går i det grønne spannet. Men i dag har jeg landingsdag, fordi jeg kjenner at jeg trenger det.

 Og derfor har Dalai Lama vært med meg litt i sofakroken. Og jeg leste om lykke. Og om hvordan vi faller tilbake til vanlig lykkenivå både etter HURRA,-jeg-vant-i-Lotto-og-kan-gjøre-hva-jeg-vil-resten-av-livet og URETTFERDIG-der-mistet-jeg-begge-brystene-mine.  At man uansett hva man opplever i livet likevel har et genetisk betinget lykkenivå. Aha, tenkte jeg. Dette var jeg jo innom her om dagen. Hvordan jeg genetisk sett er tildelt et viss lykkenivå. Da er det jo ikke "min feil" da. Da kan ikke onde (eller uvitende, kanskje ulykkelige?) tunger kritisere meg for at jeg er FOR lykkelig til at det kan stemme i forhold til hva jeg har mistet, mer en bare parkeringsplassen ;) Genene våre er forbannelser og velsignelser. Jeg fant ut at jeg da er i balanse.

Hvis du har lyst å kjenne på litt takknemlighet, gjør en liten øvelse med deg selv: Skriv ned fem setninger som starter med "Jeg er glad jeg ikke er en...." Så får du det straks litt bedre med deg selv. Jeg er for eksempel glad jeg ikke er en kaktus. Jeg som er så glad i kos.

Der nådde jeg definitivt burde-sovet-nå-grensa. Men etter å ha blitt sitert av et særdeles nydelig menneske på Facebookssiden hennes ( hun var nydelig før hun siterte meg også;)) og jeg tilfeldigvis ramlet over det , ville jeg skrive et eget innlegg for å takke for det. Skjønne Hildegunn- du er bare utrolig god og de som har deg i livet sitt er veldig heldige.

Siljeklemmer på en onsdag. Ha en nydelig torsdag.


S)

Opp ofte, ned sjelden. Hilsen fra nede.

Nei og nei. Det er ikke slik at hverken jeg, eller Tittentei eller andre heisann hoppsann- folk alltid er på "heisann hoppsann". Av og til er vi på "heisned ausann" også. Og av og til hender det at sånne som oss, som stortsett bobler over og innover og utover, mister futten. Og det er helt ok. Prøvde jeg å fortelle meg selv... Der jeg satt nesten med tårer i øynene over noe så banalt som at noen hadde satt opp et "all parkering forbudt"-skilt der jeg parkerer. Og der og da kunne jeg ikke se andre alternativer heller. Og slik skal det være fram til sommeren, mens en omkjøring gjør gata mi om til en hovedvei.

 Ikke var jeg i form heller. Og så var det alt jeg skulle ha gjort og ordnet som plutselig hopet seg opp. Der satt hun ja, positiviteten over alle positiviter og følte ikke et eneste pluss.
Det å coache andre er så ufattelig mye lettere enn å coache seg selv. Takk og lov at det er coachsamling igjen til helga da i Oslo. Uff, men så er det denne reisinga da. Tidlig opp, og pengene flyr og skulle jeg finne mannen i mitt liv på reisen er han sikkert 22 år gammel eller bor i Troms eller er homo. Og travelt blir det også der inne i hovedstaden. Lange dager med kurs og sosiale sammenkomster og konsert med en eller anne Elvis Costello på lørdagen. Hotellnatt til mandag og jobb på hovedkontoret hvor alle er wohoo og fantastiske og der kommer jeg og bare :" Hvor skal jeg parkere liksom? Jeg har mista parkeringsplassen min liksom. Ja, hjemme i Stavanger altså. Ingen som bryr seg liksom? Men hvor skal gjestene mine parkere da? Kan jeg bare ha gjester uten bil da? Sånn natur og ungdomvenner, el sånne som bare sykler fordi det er så politisk korrekt, og har det siste i sykleutstyr og unger som spiller fem forskjellige instrumenter i korpset og er på audition for noe annenhver dag? Eller kasnkje jeg ikke skal få besøk? Kanskje jeg skal sitte i jordbærhuset og skrive blogg hver dag og bare eksistere i bloggesfæren? Skrive om fiktive sosiale sammenkomster og bare dikte opp et sosialt liv.HÆ? HVOR SKAL VI PARKERE?" Det blir nok en hyggelig dag på kontoret i Nydalen...



Jeg trenger en oversjefsledersamferdselsvenn som kan gjøre konsekvensanalyse av denne omkjøringen på etterskudd. Ingen har vært og analysert eventuelle psykiske konsekvenser her. Hvis de bare hadde gjort DET ville de heller bygd bro over Byhaugen istedetfor å klusse til med parkeringen min. Det er jeg ganske sikker på. Noen ord om min betydning her på jord. Er redd den er ganske minimal i den sammenheng.

Men altså her nedefra ser det etterhvert lyst ut igjen. Min engel av en huseier løste det hele og bilen min har fått plass.

Det er ikke sånn at vi alltid greier å se på det fine i utsikten. Det er ikke sånn at jeg tok bilde av "all parkering forbudt" skiltet i solnedgangen og syntes det var vakkert og bare trillet den lille bilen til side. Nei, jeg sa stygge ord og mi indre sothøne tok over og har nå skvadra i hele dag. Kakla og lagt egg og avla flere sotkyllinger som har hakka på hverandre og på løsningstenkingsevnen.

Men det er ok. En møkkadag og flere vil komme. Men jeg vet jo at sothøna plutselig blir distrahert og at jeg greier å fokusere på hva jeg vil og ikke hva jeg ikke vil, og hva jeg har og ikke hva jeg ikke har. Det viktigste er jo evnen til å komme opp igjen. Og ikke la søthøna regjere og gjøre deg bitter. Regnværsdagen er viktig den. Og jeg tror man lærer mest om seg selv ( som er en klar fordel når man skal være med seg selv og velge hva som er best for en selv hele livet) når man er i minus. Jeg ante ikke at jeg var slik et rutinemenneske. Ta min faste perkeringsplass og jeg friker ut. Jeg har da opplevd større og mer alvorlige ting enn det bli tatt ifra meg.

Kalenderen fylles opp. Spirulinapåfyll venter på Posten, kjenner jeg trenger det nå.

Og snart er det tid for å lande litt igjen. Kanskje legge det
inn i kalenderen av og til : Landedag.

Det var godt å få ut det, jeg er helt normal. Bare genetisk mest glad. Og gleder meg til i morgen, for det blir en mye bedre dag!

S)

Lykkelig på eget ansvar.

Det er jo bare å gjøre det ja. Sånn var det. Av og til kan det være lurt å minne seg på alt det lure man tenker innimellom.

Jeg nevnte i forrige innlegg at det var dating på gang, riktignok kompisdate og venninnedate, men date it is.

Onsdag var jeg på kompisdate med en i fra den andre planeten. Han er på ingen måte en alien-venn, men han skjønner det andre språket og det kan være ganske informativt å ha venner fra den andre planeten og få litt inside information fra de dalstrøka der. Så hvis menn er fra Mars og kvinner fra Venus så var jeg da på stand-up date med en marsboer og koste meg i haugevis.

 Jeg satt med farrisglasset på en barkrakk og lo meg rett inn i showet. Jånni på scenen var så festlig at denne damen nesten trillet av krakken og rett i bakken, og det var kjekt for Jånni skal vite, så da vitset han litt om det også. Og marsboervennen min var sikkert kjempeglad for at han satt ved siden av meg.

Jånni honey. Mooorsom du!

Da vi skulle gå kom Jånni og tok meg i hånda og takket meg for latteren. Så klemte vi litt og jeg skjønner ikke at ikke marsboeren tok bilde! Må ha noe med dårlig dekning på Mars å gjøre. Men dette veit vi jo. Så måtte vi spise litt og hadde take away i bilen. Kompisdaten sin det.


Torsdagsmorgen våknet jeg med begge beina allerede ute av senga. Jeg var nok litt ivrig etter å komme i gang med den dagen. Morgenene på denne tiden er så utrolig fine med lyset som ligger over byen når jeg kjører inn i den og gjennom den på vei til jobb. Jeg er nok en smule trafikkfarlig når jeg er på vei til jobb i soloppgangen. Jeg lener meg over rattet og ser med hele meg. Jeg kommer nok en vakker dag til å havne som ei kongle i et furutre eller rett i Vågen. Da må jeg ringe til Terjesjefen og sier: Ehrm, duuuu..... Og han kommer til å si: Var det så fint lys i horsisonten i dag? Har du kanskje havna i horisonten selv?
Jeg: Ehrm, ja... Jeg skulle bare ta et bilde for Valbergtårnet var så vakkert opplyst og månen og...
Så kommer Terjesjefen til å avbryte meg og synge sin etterhvert faste strofe: How did I know...
Noen må nemlig høre på meg hver eneste dag, og med kun èn kollega på dette kontoret blir det dårlig fordelt. Hold ut, Terje. Vi må jakte på hoder som kan avlaste deg, det vil være den egentlige jobben deres. Men det trenger vi kanskje ikke å si.

Og lunsjen denne dagen var med mor over alle morer som var på
gjennomreise. Kinamat som var best å bare inbilde seg at var kjempegod.
Flaks at vi er i samme ånda og styrer tankene våre det beste vi kan.

Jeg elsker overraskelser!! Og jeg elsker å overraske! Da jeg inviterte jentegjengen på jentekveld var det for å lage en litt sprakende torsdag for noen uerstattelige venninner. Og sprakende ble det. Jentene ble servert vin i en magisk bygning ingen hadde lagt merke til før, og av og til flyr tiden litt fort og jeg dro dem raskt videre til neste overraskelse.

Nydelige Cecilie hadde på følelsen at noe gøy skulle skje denne uken
og var som en unge på julaften og som vanlig til å spise opp. Elsk.

Vakre Anette som jeg ser altfor sjeldent.

Tihi, for en barnslig glede å vite noe de andre ikke vet og bare dra
dem med overalt. Gleder meg likevel til neste gang. Da står noen andre for
overraskelsesansvaret, og det er jo minst like gøy!!

Rett over veien og inn på nydelige Myhregaarden Hotel der over gjennomsnittet positive Henning Aarekol hadde invitert meg og damene til et hurra-foredrag sammen med en haug med andre damer!!

Henning inspirerte en hel hønseflokk, noen klukket mer enn andre og var
svært villige til å la seg begeistre! Så da bestemmer vi hvordan dagen skal bli selv da.-
Mine venninner følte de hadde hørt dette før...

Lyttende og konsentrerte. Et blinkkskudd. Det var ikke mange sekunder det var slik en
ro over tuppene.

 Damene mine ante ingenting og fikk bare et glass vin i hånden og et herlig foredrag i fanget! Positivitet overlevert av en sprudlende inspirerende Henning. Da vi gikk derifra hoppet de bortover og alt rundt oss fikk terningkast seks!

Latterkuler gjennom byen, elektrisk. Ikke mindre.

Turen gikk videre til den italienske resturanten  Amichi hvor den iranske (..) eieren bruker flere superlativer på fem minutter enn du finner i et gjennomsnittlig Pep talk-innlegg.

 Han synes alt og alle er deilige og nydelige og hvem vil ikke være gjest der og føle seg alt det! Etter overraskelser og positivitetsBOOM var alt og alle velkomne til vårt bord og jammen ble det ikke allsang og solosang ( noen er i siget for tiden og har venninner som fyrer opp under...) og det endte med en kjempefest for hele resturanten! Terningkast seks og vips så ble det en tradisjon. Vi syntes litt synd på jentene som ikke hadde anledning til å være med, for der og da boltret vi oss i så mange nytelser og grunner til å le, at vi følte oss som verdens heldigste.


( Jeg skal ikke gå nærmere inn på den dietten mine elskverdige kompiser, med trening og kosthold som livsstil, har satt meg på(som om jeg ikke ba om det...). Annet enn at den gikk til hekkan på torsdag. Og fredag. Og lørdag. Og søndag. Kun et par måneder til nyttårsfeiring på Miami Beach, cruise i Karibien og bryllup på ei tropisk øy. Og jeg tenkte at en liten oppjustering på bikinikroppen kunne være en fordel. Litt usikker på når jeg skjønner at det faktisk hadde vært verdt en innsats. Men dette skal jeg ikke utdype.

 Det er jo bare å gjøre det, det kommer jo bare an på meg. Ingen andre faktisk. Det fører ansvar med seg å ikke se på seg selv som et offer for noe som helst. Da står man selv til ansvar da. Og du kan ikke skylde på noen andre. Frustrerende, sier du? Neida. Da trenger du ikke gå å vente på at andre skal forandre verden til et bedre sted, da kan du jo bare begynne med deg selv og vips så er du i gang, veldig positivt i effektivitetens navn. Alt dette kom i en parentes. Ikke fordi det ikke er viktig, men fordi jeg er digresjonens mester og det ble herved understreket.)


Helga var en rekreasjonshelg med lille MiniMe som sier lure og morsomme ting. Vi lå sammenkrøllet i sofaen og bare pustet helt inn og helt ut. På lørdagen var vi fulle av mel og fikk besøk av ei snuppe som følte ansvar for å spise hjemmebaksten. Av og til er det godt å lande. Og da vi lekte gjemsel i Sørmarka i dag var det fremdeles med lav helgepuls og ro i kroppen. Best of both worlds.

Mams og mims. Vi savnet Storebror , men han var for travel i sin snart-ungdom verden.

Så er vi lykkelige, eller ulykkelige, på eget ansvar da. Det har vi hørt og det har vi lært. Og erfart!

If life gives you lemons, make lemonade!

( .....or ask for tequila and salt and call me!)

Ønsker deg ei strålende fin uke! Det kan fort bli gøy!

S)

Omelett uten egg og dating i fleng!

Det er jo bare å begrave nesetippen langt nedi støvet, som det forøvrig ikke ville tatt lang tid å oppspore, jeg har vært en elendig blogger. Dette minner ikke lenger om logging, eller dagbok. Eller blandingen, blogging.

Dette er iferd med å bli en boggserie. Som veldig korte bøker i en serie som kommer ut når forfatteren har noen minutters landing i skriveland.

Dager der alt går i ett og man glemmer hva som er viktig:
Drikk kaffe med noen som er på samme planet som deg
og snakk om ting som virkelig betyr noe.

Dager der tempoet er skrudd ned og du har tid til å se deg rundt hjemme:
Ha date med deg selv, da kan man ihvertfall være sikker på at
daten er på samme planet og at man kan være stille og bare tenke, eller ikke tenke i det hele tatt. Man kan snakke om¨
sine store drømmer uten at spørsmål blir stilt vedrorende drømmens størrelse. eller bruke ord man selv har funnet på
som det eneste alternativet for å kunne beskrive noe som ikke har ord du kjenner fra før.

Dager der man blir invitert på avskjedsfester til Partysvensker som skal reise tilbake dit de kommer fra:
Inviter ei venninne, som bor langt vekke, som du har savnet i ukevis og test ut impulsiviteten hennes. Ha tidenes jentevorspiel og syng sanger som har blitt sunget før. Hiv deg på boblene og dans så paljettene blir svimle.

Når roen har senket seg etter fantastisk spennende uker i ny jobb og de beste ungene i verden høres ut som om de har sniffet lystgass:
Finn fram boken som noen sendte deg i posten som tidenes hyggeligste overraskelse , og
krøll deg sammen i godstolen med saueskinn og hele roen.

Jeg er litt sånn at hvis jeg bestiller omelett og får en uten egg, så vil jeg nyte alt det andre i den og synes at omelett uten egg er godt det og. Livet er alle de minuttene du fanger og bestemmer over. Hvor går grensen da liksom? Der du setter den selv. Hvor gøy blir ikke dette da! Minuttfangere- the sky is the limit. 

 I morgen har jeg kompisdate på stand up-show og torsdagen skal et knippe vakre damer på venninnedate. Jeg har en liten overraskelse de ikke vet om, så det skal bli gøy på en torsdag- DET skal blogges om.

Dalai Lama og jeg har en date om få minutter, og det er en date jeg ikke vil misse.

Ønsker deg av hele mitt bankende mosaikkhjerte en nydelig onsdag!

S)

Lette og nesten ikke lande og andre metaforer.

Ettersom uken og helgen gikk bestemte jeg meg for å skrive ned stikkord for å huske alt det spesielle som skjedde som jeg gjerne ville blogge om. Men hver gang jeg stupte ned i den svære veska mi for å finne fram Boka og Pennen så fant jeg telefonen min og måtte sjekke mailen. Og Facebooken. Og Twitteren. Lese meldinger. Eventuelt ringe noen opp igjen. Og noen ganger fant jeg ting som kunne spises.

I dag er det tirsdag og jeg innser at om jeg hadde skrevet ned stikkord for alt som har skjedd siden siste innlegg så hadde det med melodi til blitt en fryktelig lang sang som mer kunne beskrives som sangbok. Akkurat som siste setning nesten kunne klassifiseres som et innlegg i seg selv. Men den stikkordsangen hadde nok blitt en hit! Du ville danset til den. Sikkert fått lyst til å danse på bordet, kaste hodet bakover å le, mens du ristet på alle løse lemmer i nogenlunde rytmiske bevegelser.

Hvordan jeg greier å putte så mange hendelser inn på så kort tid aner jeg ikke. Jeg er til og med tom for Spirulina for tiden og likevel- uten den ekstra piffen- så er jeg liksom med i alle hendelsene. Den sangen ville nok fått deg til å stoppe litt opp også. Du ville nok følt for å lytte til noen av ordene og bare rugget forsiktig fra side til side og forsvinne litt inn i deg selv.

FOR noen dager. Før helgen ble jeg tante. Jeg hadde visst vært det en stund, men lille Mina kom til meg som en overraskelse med hale. Nesten like skjønn som Cupcakemammaen som kun snakker sin nye norsk til sin lille baby. Mina skjønner jo ikke engelsk. Å, jeg får hjerteflimmer av å tenke på de to.

Tantebarnet Mina. Gladere på innsida er jeg sikker på.

Kommer de søtere??

Uken bestod av bodypump, innføring i ny jobb, forelskelse i mitt nye kontor midt i hjertet av Stavanger, mer bodypump, besøk av nydelige folk og dyr, kos med herlige MiniMe, ( Mamma, det er best å lage strø av folk når de er døde. Da kjenner de ikke noe.) herlige samtaler med Sønnehelten  som jeg savner med hele meg, og ikke minst en haug med halvtenkte tanker og relativt hektiske samtaler med gode venner.

Trening på Balanz. Klart MiniMe har egne pt-timer. Jarle er den
kuleste Jarlen hun vet og man skal tidlig krøkes...

 Da helgen endelig kom var det som å ta ut alle kjoler fra skapet og snurre rundt og rundt i ring og bytte kjole innimellom, mens man snurrer.
Jeg er enda et coachingkurs rikere, blendet av tusen refleksjoner, fortryllet av nye venner og fullstendig i WOHOO etter møte med nye kolleagaer på hovedkontoret i Oslo. Jeg er ikke redd for T-banen lenger og har da ikke flere kollektive framkostmidler å være redd for ( med mindre skiheis kommer inn i den kategorien, da har jeg enda litt å jobbe med...)

Fredagsmorgen. Våknet da flyet hadde landet midt
i soloppgangen. Det var starten på helgen min.

Etter en ubeskrivelig flott, inspirerende dag bar det
ut til Ulvøya og min kjære New York-venninnes vakre villa i
strandkanten. Hun er en drømmefølger og Yoga By The Sea er en
virkeliggjort drøm som startet på første coachingkurs.
Pass på tankene dine, plutselig går drømmene dine i oppfyllelse.
Etter inspirerende og krevende dager med coaching, hyggelig middagsdate på fredagen
og fårikålfest på lørdagen var søndagskvelden med meg selv et MUST. Jeg trengte
oppmerksomhet av meg selv.

"Samma hva slags rom du har ledig bare jeg får badekar."
Og jeg overdriver INGENTING når jeg sier at jeg sprang gjennom gangen
i åttende etasje med kofferten på slep. Jeg hvinte da jeg kastet meg på senga
og fikk sparket skoa av meg. Etter få minutter var jeg i badekaret
og jeg var nok et av de lykkeligste, badende hotellgjestene i Nydalen den kvelden.

Life is what you make of it. Og jeg synes det er best å gjøre det det best mulig!
I går ble lugaren på Karibiencruiset betalt og snart kan nedtelling begynne. Eller... Den
kan begynner når som helst. Alt som skal komme nærmer seg jo:)

Helgen tar tid å fordøye. Jeg savner allerede mine nydelige med-coacher og jeg gleder meg til neste kurshelg. Jeg er så heldig. Og hvem gav meg coachingen? JEG.

Når man innser at man styrer livet sitt selv etter tankene sine, blir det fort gøyalt om det er gøyalt man vil ha. "Takk Silje, værsågod, Silje" tenkte jeg da jeg satt på flytoget på mandag. Sliten, men wohooisk, etter møtet på Headhunter hovedkontoret der jeg møtte en åpenbaring av en gjeng plussmennesker som utgjorde en fantastisk gjeng nye kollegaer.

Da jeg fikk meg en pilotvenn på flyet hjem, som lærte med nye ting om fly og fot og turbulens, tenkte jeg at jeg er litt pilot selv. Jeg vet også hva turbulens er. Og jeg er enig med ham. Han syntes det var kjekkest å fly i dårlig vær, det gir flere utfordringer og man blir mer konsentrert. DA opplever man da. Da går man ikke glipp av noe. Og når man da lander er det med en deilig følelse av at man fikk det flyet gjennom alt det møtte på. Gjess i motoren og lynnedslag i cockpiten- jeg landa det hekkans flyet jeg!!


Etter å ha snublet ut av flyet og inn i en taxi var det rett på Toppform og ha bodypump for toppformpumperne. Etterpå ga jeg meg selv et gavekort på sofakollaps og brukte det for alt det verdt.

I morgen er det Offshore Technology Days og jeg skal stå/tråle på messe og jakte på gode hoder. Watch your head!!

Drøm ditt liv, lev din drøm...

S)

Badekardrømmen...

Akkurat nå ønsker jeg meg en venn med badekar. I disse høstlige, mørke kveldstimer...

Det er mulig jeg har venner med badekar, men jeg ønsker meg en venn som plutselig har fylt opp i badekaret til meg og sier "værsågod".
Eller enda bedre : Baby, just jump in the water.

Hele veien hjem fra bodypumpen ( hvor jeg jukser forferdelig på skulderøvelsen og trekker fra og legger til push ups alt etter som...)tenkte jeg på det badekaret. Og vurderte faktisk om det ville være ok eller dumt, eller over snittet idiotisk, å skrive på Facebook : Hvis du er en ekte Facebookvenn låner du meg badekaret ditt.

Så ramlet jeg gjennomsvett og gjennomregnet inn døra og før jeg hadde vrengt av meg det klebrige treningstøyet hadde jeg tent hvert eneste stearinlys i leiligheten. Jeg tenkte at hvis jeg bare hadde hatt badekar skulle jeg fylt det opp og drukket proteinshaken min oppi badekaret. Men etterhvert som jeg tenkte på det så forandret den shaken seg til et glass vin og så hadde jeg det gående. Før jeg drysset roseblader over meg selv i boblebadet med løveføtter fant jeg ut at det var best å bare ta en kjapp dusj. Mye mer effektivt og dessuten er badekardrømmer små, puslete drømmer i forhold til de riktig store drømmene som er mer på cruise i Karibien- nivå. Så jeg fant ut at jeg kunne begynne å ønsker meg enda større ting enn badekar. For man kan jo ønske seg hva man vil. Så da ønsker jeg meg enda større ting og skriver dem inn i Ønskeboka mi. 


Så ramlet jeg ned på stolen ved spisebordet. Ramle-ordet er på en måte stikkordet for fredagen som var. Jeg kan ikke la være å nevne at jeg gikk skikkelig på en trappesmell. I all min iver og effektivitet skulle jeg bære èn koffert, to bæreposer mat, èn bag, fjellsko, en pose søppel og veska mi ned trappa i èn omgang.

 La meg legge ved den lille, men viktige detalj at jeg gjorde dette kunststykket på høye hæler. Kunst er kunst. Det trenger ikke være vakkert. Heller ikke dette var vakkert. Det hele, det som til slutt lå i bunnen av trappa så vel mer ut som noe Salvador Dalì hadde malt. Det kan selvsagt være vakkert, menn det var det siste ordet jeg følte var dekkende for situasjonen jeg befant meg i bunnen av trappa. Anyway. Jeg tok ikke med egg på hytta likevel. Jeg priset meg lykkelig for en fortåelsesfull ny sjef som måtte informeres om en liten forsinkelse, og jeg tenkte etterpå: Hvorfor tok jeg ikke bilde til bloggen?

Etter en fantastisk alternativ start på dagen, en kjempefin dag på jobb og en solfylt tur sørover så kunne familiefestivalen begynne. Bror og søster med sine kom flyvende fra Oslo og Bergen og overkosemester Mor hadde tenkt på hver minste detalj og kunne arrangert hvilken festival som helst. Nesten ;)

Grusveier og hester som bare står der gir ro i sjela.

Bacon på bål og høstsol bak et gammel skolehus.

Sol og hest og familiefestival.

Full kontroll på crocketkølla!


Opofte Open gikk av stabelen på gressplenen bak det gamle skolehuset. ( hvor det slettes ikke spøker og den eneste elgen på Opofte bor selvsagt ikke bak utedoen langt inni mørkeste skauen. Og jeg var selvsagt ikke tilnærmet angstfylt og villig til å utsette urinblæren for umenneskelig press.)
Deltagerene i Opofte Open var svært iherdige og positive, og nå merker jeg at jeg er så ivrig at jeg ikke greier å dekke over det faktum at jeg faktisk ikke maktet å bomme med vilje slik at de søte små skulle føle på gleden over seier. Det skjedde noe med meg da jeg hadde crocketkølla i hånda og den slitte gamle kula lå og ventet på å bli smelt gjennom porten. La oss ikke dvele for lenge ved detaljene. Jeg vant Opofte Open 2011!!! Crocket er jammen undervurdert! Akkurat som hesteskokasting.

Tusen takk for fine festivaldager, deltagere. Det er godt å gå på grusveier og drikke rødvin av melkeglass som tempereres ved bålet.

Jeg ønsker meg enda badekar og så ønsker jeg deg en god tirsdag!

Nå skrive jeg i halvsøvne og jeg har hatt en høylytt diskusjon med min tekniske innsikt, laptopen og bilderedigeringsprogrammet. Noen fine bilder svever rundt i det store intet et sted. Men ta meg på mitt ord. Det er mye nydelig i ei god høsthelg.

S)

Bildebevis og litt uryddige fjær.

Når er man modigst? Når man gjør noe ingen andre ville turt eller når man gjør noe man trodde man aldri skulle tørre selv?

Jeg har gjort noen modige ting i det siste. Og nå er jeg litt opphengt i modighet.

MiniMe: Mamma, jeg hoppet to ganger fra 5-meteren. ( Hjemme etter en ettermiddag i svømmehallen med pappaen.)

Me: Oiii, var ikke det skummelt da? ( Prøver å skjule at jeg får pusteproblemer bare ved tanken.)

MiniMe: Joda, spesielt når jeg er i lufta. Men jeg gjør det likevel.

Me: Så modig du er. Så kjempemodig. ( Hjertet renner over.)

MiniMe: Og så var det ei jente der som ikke turte, hun stod der oppe så lenge og sa at jeg bare kunne gå forbi hvis jeg ville.

Me: Ok, hva sa du da?

MiniMe: Tusen takk.


Så sovnet hun i senga mi og da jeg la meg lå jeg og kikket på henne lenge før jeg selv sluknet.

 Og nå gleder jeg meg veldig til om ikke lenge å pakke den lille fillebilen fine bilen full av oss og dra på hyttetur med hele familien og ha festival igjen. Denne gangen i de indre skoger hvor røttene mine kveiler seg århundrer tilbake i tid. Man kjenner det når man er der. Jeg tror kanskje at hvis noen prøvde å snuse skikkelig på huden min er jeg sikker på at jeg kanskje helt genetisk sett, helt uskyldig, kanskje lukter litt furu. Eller gran.



Helgen var jo så full av JOY og HAPPY HAPPY og solskinn og bobling at jeg får helt sus i ørene av å tenke på det. Gullhår flyttet inn til meg for helgen og fredagen var en familiefredag med kun to mødre, ei flaske rødvin og helgemat. La meg presisere helgemat, siden ukematen min nå består av kylling, laks og brokkoli. Stortsett.


I dag er det plutselig tirsdag og høsten kryper oppover beina mine og lørdagssola føles som et fjernt minne, men jeg har bildene som beviser det! Beviser at sola skinte som fineste sommersola da Eivor, den fjellbestigende, feiret bursdagen sin, godt på etterskudd!

Nydeligste Tapasbordet, det bugnet og det kriblet i ganen
allerede ved synet.

Ingen røyk uten ild, ingen bobler uten jordbær!

Poppe og -sjenkeansvarlig.

Oktobersyndere i sommersol.

Nydeligste jubilanten i sitt rette element.

Fantastisk feiring av ei forrykende flott dame!

( Og jeg var modig igjen. Jeg fremførte en aldri så liten solosang i min hjerteoversvømmelse, da jeg avsluttet den obligatoriske talen, som er en dypt forankret forventning i det siljeivorske vennskap i bursdagssammenheng. Jeg sang. Ikke på en bodypumpscene med adrenalinkick som jeg pleier. Men sånn helt rolig, uten musikk.)

Og oppi all denne facinasjonen av modighet hopper jeg med hud og hår inn i en ny bransje, blir kjent med en haug spennende mennesker i forrykende fart, har fløyet nebbet rett inn i Twitteren også, og kjenner at jeg har har noen fjær som ligger litt uryddig på vingene her. Litt flaksing, litt skjelvinger i nebbviken og litt mangel på retningssans i disse høstlige kveldstimer. Men sommerfuglvinger kiler meg en plass i mellomgulvet, og selv om jeg snubla over noens minusfelle i kveld så hadde jeg heldigvis noen plussmennesker som veide opp for minusene. Takk plussfolk, ingen er et regnestykke som alltid kan gå i pluss helt av seg selv...

Så da grer jeg mine fjær, pakker vingene rundt meg og kryper til sengs. Så klar for morgendager og alle minuttene jeg skal ta for meg å leve i. Ønsker deg høstLØV og varme pledd og runde smaker.

S)