Opp ofte, ned sjelden. Hilsen fra nede.

Nei og nei. Det er ikke slik at hverken jeg, eller Tittentei eller andre heisann hoppsann- folk alltid er på "heisann hoppsann". Av og til er vi på "heisned ausann" også. Og av og til hender det at sånne som oss, som stortsett bobler over og innover og utover, mister futten. Og det er helt ok. Prøvde jeg å fortelle meg selv... Der jeg satt nesten med tårer i øynene over noe så banalt som at noen hadde satt opp et "all parkering forbudt"-skilt der jeg parkerer. Og der og da kunne jeg ikke se andre alternativer heller. Og slik skal det være fram til sommeren, mens en omkjøring gjør gata mi om til en hovedvei.

 Ikke var jeg i form heller. Og så var det alt jeg skulle ha gjort og ordnet som plutselig hopet seg opp. Der satt hun ja, positiviteten over alle positiviter og følte ikke et eneste pluss.
Det å coache andre er så ufattelig mye lettere enn å coache seg selv. Takk og lov at det er coachsamling igjen til helga da i Oslo. Uff, men så er det denne reisinga da. Tidlig opp, og pengene flyr og skulle jeg finne mannen i mitt liv på reisen er han sikkert 22 år gammel eller bor i Troms eller er homo. Og travelt blir det også der inne i hovedstaden. Lange dager med kurs og sosiale sammenkomster og konsert med en eller anne Elvis Costello på lørdagen. Hotellnatt til mandag og jobb på hovedkontoret hvor alle er wohoo og fantastiske og der kommer jeg og bare :" Hvor skal jeg parkere liksom? Jeg har mista parkeringsplassen min liksom. Ja, hjemme i Stavanger altså. Ingen som bryr seg liksom? Men hvor skal gjestene mine parkere da? Kan jeg bare ha gjester uten bil da? Sånn natur og ungdomvenner, el sånne som bare sykler fordi det er så politisk korrekt, og har det siste i sykleutstyr og unger som spiller fem forskjellige instrumenter i korpset og er på audition for noe annenhver dag? Eller kasnkje jeg ikke skal få besøk? Kanskje jeg skal sitte i jordbærhuset og skrive blogg hver dag og bare eksistere i bloggesfæren? Skrive om fiktive sosiale sammenkomster og bare dikte opp et sosialt liv.HÆ? HVOR SKAL VI PARKERE?" Det blir nok en hyggelig dag på kontoret i Nydalen...



Jeg trenger en oversjefsledersamferdselsvenn som kan gjøre konsekvensanalyse av denne omkjøringen på etterskudd. Ingen har vært og analysert eventuelle psykiske konsekvenser her. Hvis de bare hadde gjort DET ville de heller bygd bro over Byhaugen istedetfor å klusse til med parkeringen min. Det er jeg ganske sikker på. Noen ord om min betydning her på jord. Er redd den er ganske minimal i den sammenheng.

Men altså her nedefra ser det etterhvert lyst ut igjen. Min engel av en huseier løste det hele og bilen min har fått plass.

Det er ikke sånn at vi alltid greier å se på det fine i utsikten. Det er ikke sånn at jeg tok bilde av "all parkering forbudt" skiltet i solnedgangen og syntes det var vakkert og bare trillet den lille bilen til side. Nei, jeg sa stygge ord og mi indre sothøne tok over og har nå skvadra i hele dag. Kakla og lagt egg og avla flere sotkyllinger som har hakka på hverandre og på løsningstenkingsevnen.

Men det er ok. En møkkadag og flere vil komme. Men jeg vet jo at sothøna plutselig blir distrahert og at jeg greier å fokusere på hva jeg vil og ikke hva jeg ikke vil, og hva jeg har og ikke hva jeg ikke har. Det viktigste er jo evnen til å komme opp igjen. Og ikke la søthøna regjere og gjøre deg bitter. Regnværsdagen er viktig den. Og jeg tror man lærer mest om seg selv ( som er en klar fordel når man skal være med seg selv og velge hva som er best for en selv hele livet) når man er i minus. Jeg ante ikke at jeg var slik et rutinemenneske. Ta min faste perkeringsplass og jeg friker ut. Jeg har da opplevd større og mer alvorlige ting enn det bli tatt ifra meg.

Kalenderen fylles opp. Spirulinapåfyll venter på Posten, kjenner jeg trenger det nå.

Og snart er det tid for å lande litt igjen. Kanskje legge det
inn i kalenderen av og til : Landedag.

Det var godt å få ut det, jeg er helt normal. Bare genetisk mest glad. Og gleder meg til i morgen, for det blir en mye bedre dag!

S)