Benkefilosofi.

Jeg har nok en stilletiende konflikt med husspøkelset mitt. Vi skuler på hverandre og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe an situasjonen. Han har definitivt tulla med pc-en min. Bilderedigeringsprogrammet som jeg bruker til Pep talk-bildene virker ikke som det skal. Jeg har ihvertfall et spøkelse å skylde på om ikke annet. Derfor blir bildene litt mindre pep talkete enn de pleier. Ghostav, kjære. Du er et oppmerksomhetssykt spøkelse, men mitt eneste. Så jeg kan ikke annet enn å fnise, om enn litt irritert fnising. Eller humre. Sånn irritabel snøftehumring.

Hvor godt føles det å sprenge egne grenser? Å pushe seg selv og greie det? Jeg har nåleskrekk. Hadde ihvertfall. Det er noe med å la små, sylskarpe, stikkende nåler penetrere huden som føles veldig feil. Men så hadde jeg vondt i skuldrene og gikk til gutta på Balanz og beklagde meg. Gutta på Balanz er løsningsorienterte må vite. Først kom den ene karen.
"Da skal vi koppe, så skal du se det hjelper." Og så fikk jeg sugekopper plassert på skuldre og rygg og slike sugemerker har jeg ikke hatt. siden jeg var femten! Koppemannen hadde gjort sitt.

"Så skal vi sette nåler, så skal du se det hjelper." Sa den andre. Og i det øyeblikket stoppet alle klokker å tikke og alle skyer samlet seg over Balanz og vinden holdt pusten. " Det tør jeg ikke!" Sa jeg, mens skuldrene mine knirket og vrei seg og veste med tørre røster : "Hahaaaa, du kan ikke bruke oss skikkelig, hahaha, vi bestemmer over deg og benkpressen din, vi er de verkende skuldrene dine som du aldri kommer til å bli kvitt. Hohooo."

"Ok. Let`s do it." Jeg la min skjebne i Nålemannens hender og følte meg som verdens modigste. Og nålemannen kan sine nåler. Jeg ble stukket, jeg opplevde ingen angsfylt, bitende smerte og etterpå virket skulderen min mye bedre.

Se, en nål. Bak på min skulder.

Se. mange nåler på armen min. Og et bilde
som skulle stått, men som ligger.

Og så reiste jeg til Oslo. Jeg er kanskje en frifugl og jeg kan fly. Men det er jo så hyggelig å snøre av seg klamme sko i sikkerhetskontrollen at jeg heller lar vingene hvile og nyter reisestunden. Og vips var jeg i Oslo og traff nydelige Silje som jeg delte noen timer med på kafè. Men så måtte hun springe for å være med i en musikkvideo. Hvis jeg skal lage en musikkevideo en gang vil jeg og ha Silje med. Hun er så nydelig at servitøren på kafeèn ikke kunne snakke og timene fløy. En av de nye vennene jeg har fått gjennom coachingutdannelsen og jeg er kjempeglad!

Silje 1.

Silje 2.

Etter plusstid med vakre Silje så tuslet jeg rundt i Oslo og nøt nydelig høstvær og gode ting for øyet. Djises så mange vakre gutter som jobber hos BlomsterFinn! Vi ble bestevenner, og jeg kjøpte en bitteliten blomst til en veldig høy pris. Men vakrere, mer sprudlende, fnisende gutter skal du lete lenge etter. Herlig. Jeg fikk flere venner, om enn sånne som man glemmer når man når man går ut av butikken. Men livet ER morsommere hvis man ser på fremmede som venner man ikke kjenner.

Jeg begynner å like Oslo, jeg begynner å få et avslappet forhold til stemplingsautomaten på trikken og folk som snakker høyt til seg selv og jeg vet nå at bror bor i Iladalen og ikke på Sagene. 


CTI coaching er et eventyr og de jeg treffer der fortjener en bok. En egen blogg eller en sang. Jeg er på rett vei, jeg er frifugl og jeg får bruke det! Nye venner, ny kunnskap, masse inspirasjon og en huag med bekreftelser på at det er mulig å maxe ut livet og få til det man vil. Life IS short! Jeg mener med hele mitt hjerte at vi skal være kjappe til å tilgi ( andre og oss selv) OG kysse sakte, lukte på kaffen før man drikker den og se på det fineste i utsikten. Ikke være bitter for valg man har tatt før, der og da var de rette av grunner du kanskje ikke har for å ta de valgene i dag.

Og jeg har fått Nespresso kaffemaskin og vi har det veldig godt sammen. Og så har jeg denne benken da som jeg har lyst å sitte å tilgi på. Og kysse eventuelt. Ihvertfall drikke kaffe og nyte utsikten. Det er fremdeles ikke min benk, men ingen er nok så glad i den som jeg. Og hvorfor er jeg så opptatt av denne benken da? Fordi den minner meg om at jeg selv skaper sånne gode øyeblikk som setter standard for dagen. Benkefilosofi. Det er det heter fra nå av.

Utsikt fra benken tidlig tirsdagsmorgen.
Hvem bestemmer om min dag skal få en magisk start?
MEG! Weeee!! Hvor kult er ikke det?

 Og hadde jeg jammen santen ikke bursdag på lørdag igjen! Jeg fikk pakker og blomster og bursdagssang på kurset og fikk tårer over hele fjeset. Og det er klart man skal feire! Midt i helgen med heftig hjernefyll og påfyll tok bror og jeg en bytur. ( Det hadde vært morsommere å kalle det "byfyll" et fantastisk ordspill, men litt anstendig er man da;)) 

Etter en fryktelig morsom bytur tok bror og jeg bussen hjem. Siden vi er av samme ulla og synes det er over gjennomsnittet koselig å snakke med folk, og sørge for stemning der det trengs, så var det rene Partybussen da vi forlot den på helt feil stopp. Bussen stoppet nemlig ikke på vår stopp og kjørte et stykke som var langt å gå, men en bror og en søster i feirehumør tar gjerne en trall på veien. Og da er det ikke så langt å gå likvel. Brødre og søstre burde oftere være sammen og gå i nye bydeler når natt blir morgen.

Og få timer senere var jeg på plass på CoachHuset igjen på Majorstua der timene fløy og enda et kurs var gjennomført. Og jeg vet ikke hva jeg skal skylde på for at jeg har energi nok til kursing og feiring nesten i ett. Men det er nok benkefilosofien. Trøtt eller ei, en gåtur i en pause med ei herlig Stine for å kjøpe kaffe, valgte jeg at skulle sette standard for dagen.

I bakgården til CoachHuset. Selv bakgården
var et eventyr.

Og jeg er klar for å øse benkefilosofi og CTIkunnskap over de som ønsker et puff i ny retning eller som trenger spørsmålene for å finne svarene. Jeg er klar for å coache og jeg gleder meg til å begynne.


Vel hjemme i Stavanger begynte ei uke med mer intens trening og mer fokus på riktig kosthold. Bobles skal det, men i pose og sekk vil vi ha. Så da maxer jeg ut livet med trening, sunt kosthold og bobler og bobling. Med en super PT som jeg hater når det står på og er veldig glad i etterpå går treningen så bra! Han er en god venn som kjenner meg så godt og vet akkurat når strengestemmen må fram! Bodypumpen, og kundene mine, gir meg en haug med energi som vanlig, så treningen går så det suser akkurat nå.

Trene, trene.

Ferdig?? Hva da bare oppvarming?

Hvis noen fremdeles henger med så er det altså slik at dager flyr og at tusen ting skjer. Jeg skrev for en stund siden at jeg hadde lyst å klatre høyt opp, stable alle tastene på tastaturet og lage et tårn og bare hoppe. Jeg har gjort det. Jeg tok sats, jeg hoppet og vingene bærer ennå! Så jeg sier det igjen, den første tanken er allerede et skritt i den retningen tanken går. Så pass på tankene dine. Plutselig følger du drømmer og hjertet og blir irriterende positiv og glad!!

Gårsdagen innebar blant annet en super date med MiniMe. Vi var på kino og så Knerten. MiniMe er en hoppende, sprettende liten livsglede med hele seg og til å holde oss nede på en rolig og samlet måte har vi Sønnehelten som balanserer det hele. Jeg tror jeg akkurat hadde en kopp med mammaforelskelse som rant over...


Sola skinner, jeg kribler i beina!

Ha en nydelig høstuke!





 S)