Samboer!

Jeg sliter litt med å ha vært sutrete og selvmedlidende i forrige innlegg. Jeg må jo innrømme at jeg har det ganske så godt selv om jeg ser for meg at tusen små minimenn, ansatt av bihulebetennelsen, står og dytter på innsiden av pannen min.

 Jeg ligger ennå i en merkelig stilling på sofaen, men øver samtidig på nytt bodypumpprogram, leser meg opp til den nye jobben (wohoo!) og planlegger detaljer til helgens Innvielsesbursdag. Hvor mange boblete plussmennesker med kjole får man plass til her tro? Så mange som man vil, er jeg ganske sikker på! Snart begynner innhandling til Tapaslaging og jeg har noen engler som er engasjerte og gjerne vil hjelpe. Bihulene mine sier jatakk og jeg håper på høstsol slik at den kan skinne på de vakre gjestene.

Anyway.Jeg har fått meg samboer! Vet ikke helt når det skjedde eller hvordan, men det er ganske nytt og spennende enn så lenge. Så får vi se når de mørke vinternettene kommer smygenden om det er like kjekt da. Samboeren min spurte aldri om å få flytte inn. Jeg er faktisk usikker på om han har vært her hele tiden... Det som er et lite minus er at jeg ikke kan se ham. Men jeg tror det er en han, og han er fryktelig facinert av tekniske duppedingser. Når jeg sitter i sofaen med tv-en av og fjernkontrollene ligger på bordet og tv-en plutselig går på, skjønner jeg at det er ham. Den lille spøkefuglen min.
 Når vannkokeren plutselig slår seg på tenker jeg at han står der og synes det er kjempegøy. Jeg lar ham holde på. At han fikler med vaskemaskin og kjøleskap er mindre sjarmerende. Men slik er det jo. Vis meg den personen som aldri har noe å utsette på sin samboer. Nei, litt realistiske må vi være. Enn så lenge fungerer det ihvertfall. Hva han har gjort med taklampa på barnerommet og Getboksen vet jeg ikke, jeg hadde egentlig håpet på et handyspøkelse om jeg først skulle ha ett. Ikke et som fikler med ting med barnslig glede og overlate mekkinga til meg.

Så da gleder jeg meg over litt liv i Jordbærhuset også de kveldene jeg tilsynelatende er alene. Flaks at han er et spøkelse, hvis ikke er sjansene store for at det kunne blitt en diskusjon om arbeidsfordelingen. Jeg ser for meg at han nå flirer og sier at "Hey baby, fordelingen er fin den. Jeg ødelegger, du fikser. Jeg skrur på tv-en, du skrur av."

Trenger det være så ille med eget spøkelse da?
Bør jeg skaffe meg en dreieskive?

-eller bare be ham gå hjem?

Jeg tenker at dette forholdet kan fungere så lenge vi begge finner vår rolle og trives med den. Hva vi egentlig kan tilføre hverandres liv i det lange løp vet jeg ikke. Vi vet jo alle at spenningen forsvinner etterhvert og at man da bør jobbe med kjernen i forholdet. Til nå har kommunikasjonen vært noe begrenset. Og hva med jentesfesten til helgen? Hva om han nekter å gå ut? Ringer jeg Ghostbusters? Jeg vet jo ikke om han kan stikke å se spøkelsesfotball med de andre gjenferdvennene sine!? Vi snakker jo aldri! Jeg sier deg, alle forhold har sine utfordringer. Fri og singel? Yeah right!


Torsdag! Jeg har tusen kjempekjekke ting å ordne, går litt i ring av glede og forventing og holdt på å sette vaffeljernet i oppvaskmaskinen fordi jeg planla detaljer inni hodet som var på eksplosjonens rand allerede.


Ha en fin høstdag!!

Hilsen fra Silje og Ghostav.