Lette og nesten ikke lande og andre metaforer.

Ettersom uken og helgen gikk bestemte jeg meg for å skrive ned stikkord for å huske alt det spesielle som skjedde som jeg gjerne ville blogge om. Men hver gang jeg stupte ned i den svære veska mi for å finne fram Boka og Pennen så fant jeg telefonen min og måtte sjekke mailen. Og Facebooken. Og Twitteren. Lese meldinger. Eventuelt ringe noen opp igjen. Og noen ganger fant jeg ting som kunne spises.

I dag er det tirsdag og jeg innser at om jeg hadde skrevet ned stikkord for alt som har skjedd siden siste innlegg så hadde det med melodi til blitt en fryktelig lang sang som mer kunne beskrives som sangbok. Akkurat som siste setning nesten kunne klassifiseres som et innlegg i seg selv. Men den stikkordsangen hadde nok blitt en hit! Du ville danset til den. Sikkert fått lyst til å danse på bordet, kaste hodet bakover å le, mens du ristet på alle løse lemmer i nogenlunde rytmiske bevegelser.

Hvordan jeg greier å putte så mange hendelser inn på så kort tid aner jeg ikke. Jeg er til og med tom for Spirulina for tiden og likevel- uten den ekstra piffen- så er jeg liksom med i alle hendelsene. Den sangen ville nok fått deg til å stoppe litt opp også. Du ville nok følt for å lytte til noen av ordene og bare rugget forsiktig fra side til side og forsvinne litt inn i deg selv.

FOR noen dager. Før helgen ble jeg tante. Jeg hadde visst vært det en stund, men lille Mina kom til meg som en overraskelse med hale. Nesten like skjønn som Cupcakemammaen som kun snakker sin nye norsk til sin lille baby. Mina skjønner jo ikke engelsk. Å, jeg får hjerteflimmer av å tenke på de to.

Tantebarnet Mina. Gladere på innsida er jeg sikker på.

Kommer de søtere??

Uken bestod av bodypump, innføring i ny jobb, forelskelse i mitt nye kontor midt i hjertet av Stavanger, mer bodypump, besøk av nydelige folk og dyr, kos med herlige MiniMe, ( Mamma, det er best å lage strø av folk når de er døde. Da kjenner de ikke noe.) herlige samtaler med Sønnehelten  som jeg savner med hele meg, og ikke minst en haug med halvtenkte tanker og relativt hektiske samtaler med gode venner.

Trening på Balanz. Klart MiniMe har egne pt-timer. Jarle er den
kuleste Jarlen hun vet og man skal tidlig krøkes...

 Da helgen endelig kom var det som å ta ut alle kjoler fra skapet og snurre rundt og rundt i ring og bytte kjole innimellom, mens man snurrer.
Jeg er enda et coachingkurs rikere, blendet av tusen refleksjoner, fortryllet av nye venner og fullstendig i WOHOO etter møte med nye kolleagaer på hovedkontoret i Oslo. Jeg er ikke redd for T-banen lenger og har da ikke flere kollektive framkostmidler å være redd for ( med mindre skiheis kommer inn i den kategorien, da har jeg enda litt å jobbe med...)

Fredagsmorgen. Våknet da flyet hadde landet midt
i soloppgangen. Det var starten på helgen min.

Etter en ubeskrivelig flott, inspirerende dag bar det
ut til Ulvøya og min kjære New York-venninnes vakre villa i
strandkanten. Hun er en drømmefølger og Yoga By The Sea er en
virkeliggjort drøm som startet på første coachingkurs.
Pass på tankene dine, plutselig går drømmene dine i oppfyllelse.
Etter inspirerende og krevende dager med coaching, hyggelig middagsdate på fredagen
og fårikålfest på lørdagen var søndagskvelden med meg selv et MUST. Jeg trengte
oppmerksomhet av meg selv.

"Samma hva slags rom du har ledig bare jeg får badekar."
Og jeg overdriver INGENTING når jeg sier at jeg sprang gjennom gangen
i åttende etasje med kofferten på slep. Jeg hvinte da jeg kastet meg på senga
og fikk sparket skoa av meg. Etter få minutter var jeg i badekaret
og jeg var nok et av de lykkeligste, badende hotellgjestene i Nydalen den kvelden.

Life is what you make of it. Og jeg synes det er best å gjøre det det best mulig!
I går ble lugaren på Karibiencruiset betalt og snart kan nedtelling begynne. Eller... Den
kan begynner når som helst. Alt som skal komme nærmer seg jo:)

Helgen tar tid å fordøye. Jeg savner allerede mine nydelige med-coacher og jeg gleder meg til neste kurshelg. Jeg er så heldig. Og hvem gav meg coachingen? JEG.

Når man innser at man styrer livet sitt selv etter tankene sine, blir det fort gøyalt om det er gøyalt man vil ha. "Takk Silje, værsågod, Silje" tenkte jeg da jeg satt på flytoget på mandag. Sliten, men wohooisk, etter møtet på Headhunter hovedkontoret der jeg møtte en åpenbaring av en gjeng plussmennesker som utgjorde en fantastisk gjeng nye kollegaer.

Da jeg fikk meg en pilotvenn på flyet hjem, som lærte med nye ting om fly og fot og turbulens, tenkte jeg at jeg er litt pilot selv. Jeg vet også hva turbulens er. Og jeg er enig med ham. Han syntes det var kjekkest å fly i dårlig vær, det gir flere utfordringer og man blir mer konsentrert. DA opplever man da. Da går man ikke glipp av noe. Og når man da lander er det med en deilig følelse av at man fikk det flyet gjennom alt det møtte på. Gjess i motoren og lynnedslag i cockpiten- jeg landa det hekkans flyet jeg!!


Etter å ha snublet ut av flyet og inn i en taxi var det rett på Toppform og ha bodypump for toppformpumperne. Etterpå ga jeg meg selv et gavekort på sofakollaps og brukte det for alt det verdt.

I morgen er det Offshore Technology Days og jeg skal stå/tråle på messe og jakte på gode hoder. Watch your head!!

Drøm ditt liv, lev din drøm...

S)

Badekardrømmen...

Akkurat nå ønsker jeg meg en venn med badekar. I disse høstlige, mørke kveldstimer...

Det er mulig jeg har venner med badekar, men jeg ønsker meg en venn som plutselig har fylt opp i badekaret til meg og sier "værsågod".
Eller enda bedre : Baby, just jump in the water.

Hele veien hjem fra bodypumpen ( hvor jeg jukser forferdelig på skulderøvelsen og trekker fra og legger til push ups alt etter som...)tenkte jeg på det badekaret. Og vurderte faktisk om det ville være ok eller dumt, eller over snittet idiotisk, å skrive på Facebook : Hvis du er en ekte Facebookvenn låner du meg badekaret ditt.

Så ramlet jeg gjennomsvett og gjennomregnet inn døra og før jeg hadde vrengt av meg det klebrige treningstøyet hadde jeg tent hvert eneste stearinlys i leiligheten. Jeg tenkte at hvis jeg bare hadde hatt badekar skulle jeg fylt det opp og drukket proteinshaken min oppi badekaret. Men etterhvert som jeg tenkte på det så forandret den shaken seg til et glass vin og så hadde jeg det gående. Før jeg drysset roseblader over meg selv i boblebadet med løveføtter fant jeg ut at det var best å bare ta en kjapp dusj. Mye mer effektivt og dessuten er badekardrømmer små, puslete drømmer i forhold til de riktig store drømmene som er mer på cruise i Karibien- nivå. Så jeg fant ut at jeg kunne begynne å ønsker meg enda større ting enn badekar. For man kan jo ønske seg hva man vil. Så da ønsker jeg meg enda større ting og skriver dem inn i Ønskeboka mi. 


Så ramlet jeg ned på stolen ved spisebordet. Ramle-ordet er på en måte stikkordet for fredagen som var. Jeg kan ikke la være å nevne at jeg gikk skikkelig på en trappesmell. I all min iver og effektivitet skulle jeg bære èn koffert, to bæreposer mat, èn bag, fjellsko, en pose søppel og veska mi ned trappa i èn omgang.

 La meg legge ved den lille, men viktige detalj at jeg gjorde dette kunststykket på høye hæler. Kunst er kunst. Det trenger ikke være vakkert. Heller ikke dette var vakkert. Det hele, det som til slutt lå i bunnen av trappa så vel mer ut som noe Salvador Dalì hadde malt. Det kan selvsagt være vakkert, menn det var det siste ordet jeg følte var dekkende for situasjonen jeg befant meg i bunnen av trappa. Anyway. Jeg tok ikke med egg på hytta likevel. Jeg priset meg lykkelig for en fortåelsesfull ny sjef som måtte informeres om en liten forsinkelse, og jeg tenkte etterpå: Hvorfor tok jeg ikke bilde til bloggen?

Etter en fantastisk alternativ start på dagen, en kjempefin dag på jobb og en solfylt tur sørover så kunne familiefestivalen begynne. Bror og søster med sine kom flyvende fra Oslo og Bergen og overkosemester Mor hadde tenkt på hver minste detalj og kunne arrangert hvilken festival som helst. Nesten ;)

Grusveier og hester som bare står der gir ro i sjela.

Bacon på bål og høstsol bak et gammel skolehus.

Sol og hest og familiefestival.

Full kontroll på crocketkølla!


Opofte Open gikk av stabelen på gressplenen bak det gamle skolehuset. ( hvor det slettes ikke spøker og den eneste elgen på Opofte bor selvsagt ikke bak utedoen langt inni mørkeste skauen. Og jeg var selvsagt ikke tilnærmet angstfylt og villig til å utsette urinblæren for umenneskelig press.)
Deltagerene i Opofte Open var svært iherdige og positive, og nå merker jeg at jeg er så ivrig at jeg ikke greier å dekke over det faktum at jeg faktisk ikke maktet å bomme med vilje slik at de søte små skulle føle på gleden over seier. Det skjedde noe med meg da jeg hadde crocketkølla i hånda og den slitte gamle kula lå og ventet på å bli smelt gjennom porten. La oss ikke dvele for lenge ved detaljene. Jeg vant Opofte Open 2011!!! Crocket er jammen undervurdert! Akkurat som hesteskokasting.

Tusen takk for fine festivaldager, deltagere. Det er godt å gå på grusveier og drikke rødvin av melkeglass som tempereres ved bålet.

Jeg ønsker meg enda badekar og så ønsker jeg deg en god tirsdag!

Nå skrive jeg i halvsøvne og jeg har hatt en høylytt diskusjon med min tekniske innsikt, laptopen og bilderedigeringsprogrammet. Noen fine bilder svever rundt i det store intet et sted. Men ta meg på mitt ord. Det er mye nydelig i ei god høsthelg.

S)

Bildebevis og litt uryddige fjær.

Når er man modigst? Når man gjør noe ingen andre ville turt eller når man gjør noe man trodde man aldri skulle tørre selv?

Jeg har gjort noen modige ting i det siste. Og nå er jeg litt opphengt i modighet.

MiniMe: Mamma, jeg hoppet to ganger fra 5-meteren. ( Hjemme etter en ettermiddag i svømmehallen med pappaen.)

Me: Oiii, var ikke det skummelt da? ( Prøver å skjule at jeg får pusteproblemer bare ved tanken.)

MiniMe: Joda, spesielt når jeg er i lufta. Men jeg gjør det likevel.

Me: Så modig du er. Så kjempemodig. ( Hjertet renner over.)

MiniMe: Og så var det ei jente der som ikke turte, hun stod der oppe så lenge og sa at jeg bare kunne gå forbi hvis jeg ville.

Me: Ok, hva sa du da?

MiniMe: Tusen takk.


Så sovnet hun i senga mi og da jeg la meg lå jeg og kikket på henne lenge før jeg selv sluknet.

 Og nå gleder jeg meg veldig til om ikke lenge å pakke den lille fillebilen fine bilen full av oss og dra på hyttetur med hele familien og ha festival igjen. Denne gangen i de indre skoger hvor røttene mine kveiler seg århundrer tilbake i tid. Man kjenner det når man er der. Jeg tror kanskje at hvis noen prøvde å snuse skikkelig på huden min er jeg sikker på at jeg kanskje helt genetisk sett, helt uskyldig, kanskje lukter litt furu. Eller gran.



Helgen var jo så full av JOY og HAPPY HAPPY og solskinn og bobling at jeg får helt sus i ørene av å tenke på det. Gullhår flyttet inn til meg for helgen og fredagen var en familiefredag med kun to mødre, ei flaske rødvin og helgemat. La meg presisere helgemat, siden ukematen min nå består av kylling, laks og brokkoli. Stortsett.


I dag er det plutselig tirsdag og høsten kryper oppover beina mine og lørdagssola føles som et fjernt minne, men jeg har bildene som beviser det! Beviser at sola skinte som fineste sommersola da Eivor, den fjellbestigende, feiret bursdagen sin, godt på etterskudd!

Nydeligste Tapasbordet, det bugnet og det kriblet i ganen
allerede ved synet.

Ingen røyk uten ild, ingen bobler uten jordbær!

Poppe og -sjenkeansvarlig.

Oktobersyndere i sommersol.

Nydeligste jubilanten i sitt rette element.

Fantastisk feiring av ei forrykende flott dame!

( Og jeg var modig igjen. Jeg fremførte en aldri så liten solosang i min hjerteoversvømmelse, da jeg avsluttet den obligatoriske talen, som er en dypt forankret forventning i det siljeivorske vennskap i bursdagssammenheng. Jeg sang. Ikke på en bodypumpscene med adrenalinkick som jeg pleier. Men sånn helt rolig, uten musikk.)

Og oppi all denne facinasjonen av modighet hopper jeg med hud og hår inn i en ny bransje, blir kjent med en haug spennende mennesker i forrykende fart, har fløyet nebbet rett inn i Twitteren også, og kjenner at jeg har har noen fjær som ligger litt uryddig på vingene her. Litt flaksing, litt skjelvinger i nebbviken og litt mangel på retningssans i disse høstlige kveldstimer. Men sommerfuglvinger kiler meg en plass i mellomgulvet, og selv om jeg snubla over noens minusfelle i kveld så hadde jeg heldigvis noen plussmennesker som veide opp for minusene. Takk plussfolk, ingen er et regnestykke som alltid kan gå i pluss helt av seg selv...

Så da grer jeg mine fjær, pakker vingene rundt meg og kryper til sengs. Så klar for morgendager og alle minuttene jeg skal ta for meg å leve i. Ønsker deg høstLØV og varme pledd og runde smaker.

S)

Benkefilosofi.

Jeg har nok en stilletiende konflikt med husspøkelset mitt. Vi skuler på hverandre og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe an situasjonen. Han har definitivt tulla med pc-en min. Bilderedigeringsprogrammet som jeg bruker til Pep talk-bildene virker ikke som det skal. Jeg har ihvertfall et spøkelse å skylde på om ikke annet. Derfor blir bildene litt mindre pep talkete enn de pleier. Ghostav, kjære. Du er et oppmerksomhetssykt spøkelse, men mitt eneste. Så jeg kan ikke annet enn å fnise, om enn litt irritert fnising. Eller humre. Sånn irritabel snøftehumring.

Hvor godt føles det å sprenge egne grenser? Å pushe seg selv og greie det? Jeg har nåleskrekk. Hadde ihvertfall. Det er noe med å la små, sylskarpe, stikkende nåler penetrere huden som føles veldig feil. Men så hadde jeg vondt i skuldrene og gikk til gutta på Balanz og beklagde meg. Gutta på Balanz er løsningsorienterte må vite. Først kom den ene karen.
"Da skal vi koppe, så skal du se det hjelper." Og så fikk jeg sugekopper plassert på skuldre og rygg og slike sugemerker har jeg ikke hatt. siden jeg var femten! Koppemannen hadde gjort sitt.

"Så skal vi sette nåler, så skal du se det hjelper." Sa den andre. Og i det øyeblikket stoppet alle klokker å tikke og alle skyer samlet seg over Balanz og vinden holdt pusten. " Det tør jeg ikke!" Sa jeg, mens skuldrene mine knirket og vrei seg og veste med tørre røster : "Hahaaaa, du kan ikke bruke oss skikkelig, hahaha, vi bestemmer over deg og benkpressen din, vi er de verkende skuldrene dine som du aldri kommer til å bli kvitt. Hohooo."

"Ok. Let`s do it." Jeg la min skjebne i Nålemannens hender og følte meg som verdens modigste. Og nålemannen kan sine nåler. Jeg ble stukket, jeg opplevde ingen angsfylt, bitende smerte og etterpå virket skulderen min mye bedre.

Se, en nål. Bak på min skulder.

Se. mange nåler på armen min. Og et bilde
som skulle stått, men som ligger.

Og så reiste jeg til Oslo. Jeg er kanskje en frifugl og jeg kan fly. Men det er jo så hyggelig å snøre av seg klamme sko i sikkerhetskontrollen at jeg heller lar vingene hvile og nyter reisestunden. Og vips var jeg i Oslo og traff nydelige Silje som jeg delte noen timer med på kafè. Men så måtte hun springe for å være med i en musikkvideo. Hvis jeg skal lage en musikkevideo en gang vil jeg og ha Silje med. Hun er så nydelig at servitøren på kafeèn ikke kunne snakke og timene fløy. En av de nye vennene jeg har fått gjennom coachingutdannelsen og jeg er kjempeglad!

Silje 1.

Silje 2.

Etter plusstid med vakre Silje så tuslet jeg rundt i Oslo og nøt nydelig høstvær og gode ting for øyet. Djises så mange vakre gutter som jobber hos BlomsterFinn! Vi ble bestevenner, og jeg kjøpte en bitteliten blomst til en veldig høy pris. Men vakrere, mer sprudlende, fnisende gutter skal du lete lenge etter. Herlig. Jeg fikk flere venner, om enn sånne som man glemmer når man når man går ut av butikken. Men livet ER morsommere hvis man ser på fremmede som venner man ikke kjenner.

Jeg begynner å like Oslo, jeg begynner å få et avslappet forhold til stemplingsautomaten på trikken og folk som snakker høyt til seg selv og jeg vet nå at bror bor i Iladalen og ikke på Sagene. 


CTI coaching er et eventyr og de jeg treffer der fortjener en bok. En egen blogg eller en sang. Jeg er på rett vei, jeg er frifugl og jeg får bruke det! Nye venner, ny kunnskap, masse inspirasjon og en huag med bekreftelser på at det er mulig å maxe ut livet og få til det man vil. Life IS short! Jeg mener med hele mitt hjerte at vi skal være kjappe til å tilgi ( andre og oss selv) OG kysse sakte, lukte på kaffen før man drikker den og se på det fineste i utsikten. Ikke være bitter for valg man har tatt før, der og da var de rette av grunner du kanskje ikke har for å ta de valgene i dag.

Og jeg har fått Nespresso kaffemaskin og vi har det veldig godt sammen. Og så har jeg denne benken da som jeg har lyst å sitte å tilgi på. Og kysse eventuelt. Ihvertfall drikke kaffe og nyte utsikten. Det er fremdeles ikke min benk, men ingen er nok så glad i den som jeg. Og hvorfor er jeg så opptatt av denne benken da? Fordi den minner meg om at jeg selv skaper sånne gode øyeblikk som setter standard for dagen. Benkefilosofi. Det er det heter fra nå av.

Utsikt fra benken tidlig tirsdagsmorgen.
Hvem bestemmer om min dag skal få en magisk start?
MEG! Weeee!! Hvor kult er ikke det?

 Og hadde jeg jammen santen ikke bursdag på lørdag igjen! Jeg fikk pakker og blomster og bursdagssang på kurset og fikk tårer over hele fjeset. Og det er klart man skal feire! Midt i helgen med heftig hjernefyll og påfyll tok bror og jeg en bytur. ( Det hadde vært morsommere å kalle det "byfyll" et fantastisk ordspill, men litt anstendig er man da;)) 

Etter en fryktelig morsom bytur tok bror og jeg bussen hjem. Siden vi er av samme ulla og synes det er over gjennomsnittet koselig å snakke med folk, og sørge for stemning der det trengs, så var det rene Partybussen da vi forlot den på helt feil stopp. Bussen stoppet nemlig ikke på vår stopp og kjørte et stykke som var langt å gå, men en bror og en søster i feirehumør tar gjerne en trall på veien. Og da er det ikke så langt å gå likvel. Brødre og søstre burde oftere være sammen og gå i nye bydeler når natt blir morgen.

Og få timer senere var jeg på plass på CoachHuset igjen på Majorstua der timene fløy og enda et kurs var gjennomført. Og jeg vet ikke hva jeg skal skylde på for at jeg har energi nok til kursing og feiring nesten i ett. Men det er nok benkefilosofien. Trøtt eller ei, en gåtur i en pause med ei herlig Stine for å kjøpe kaffe, valgte jeg at skulle sette standard for dagen.

I bakgården til CoachHuset. Selv bakgården
var et eventyr.

Og jeg er klar for å øse benkefilosofi og CTIkunnskap over de som ønsker et puff i ny retning eller som trenger spørsmålene for å finne svarene. Jeg er klar for å coache og jeg gleder meg til å begynne.


Vel hjemme i Stavanger begynte ei uke med mer intens trening og mer fokus på riktig kosthold. Bobles skal det, men i pose og sekk vil vi ha. Så da maxer jeg ut livet med trening, sunt kosthold og bobler og bobling. Med en super PT som jeg hater når det står på og er veldig glad i etterpå går treningen så bra! Han er en god venn som kjenner meg så godt og vet akkurat når strengestemmen må fram! Bodypumpen, og kundene mine, gir meg en haug med energi som vanlig, så treningen går så det suser akkurat nå.

Trene, trene.

Ferdig?? Hva da bare oppvarming?

Hvis noen fremdeles henger med så er det altså slik at dager flyr og at tusen ting skjer. Jeg skrev for en stund siden at jeg hadde lyst å klatre høyt opp, stable alle tastene på tastaturet og lage et tårn og bare hoppe. Jeg har gjort det. Jeg tok sats, jeg hoppet og vingene bærer ennå! Så jeg sier det igjen, den første tanken er allerede et skritt i den retningen tanken går. Så pass på tankene dine. Plutselig følger du drømmer og hjertet og blir irriterende positiv og glad!!

Gårsdagen innebar blant annet en super date med MiniMe. Vi var på kino og så Knerten. MiniMe er en hoppende, sprettende liten livsglede med hele seg og til å holde oss nede på en rolig og samlet måte har vi Sønnehelten som balanserer det hele. Jeg tror jeg akkurat hadde en kopp med mammaforelskelse som rant over...


Sola skinner, jeg kribler i beina!

Ha en nydelig høstuke!





 S)

Festen!! Og et anstendig utvalg bilder.

Jeg sitter her, og dikter en sang i hodet mitt om et hus som sikkert aldri slutter å pulsere i takten etter lørdagens rytmer. Så mange dansende, skålende, leende, strålende, vakre damer på en begrenset plass med bare èn do er det lenge siden jeg har sett. Jeg dikter en sang i hodet fordi jeg ennå ikke har klart å lande etter ei fantastisk helg. Men jeg kan ikke synge den, av naturlige grunner som har med stemmen å gjøre. Den må hvile.

"You are blessed! " sa en av gjestene.
"Skulle tro du valgte venninner etter utseende, alle er så vakre!" sa ei.
"For en gjeng med gode mennesker, alle virker så positive!" sa ei tredje.
"Wohooo, WTF?!!!" sa ei fjerde.
"Jeg elsker deg! Jeg elsker alle her! Jeg elsker at alle elsker alle og wohoo den punsjen var gooood!" sa ei femte.

Og det bugnet av flere gullkorn, fine ord, smigrende ord og bursdagstaler som ikke skal gjengis her, men som jeg ønsker jeg kunne fått skriftlig og innerammet.

Jeg greier ikke helt å lande. Etter ei uke i flunselignende tilstand var jeg takknemlig for at gode Gullhår tok på seg rollen som Prosjektleder og landet prosjektet "Tapashimmel" til terningkast 6! Jeg hadde to vakre, gode Lener som tryllet med mat hele fredagskvelden. Vi koste oss med vin ved kjøkkenbenken og fredagen var en perfekt start på helgen.

At vi fra nå av burde bli leid inn som partyfiksere til høy timespris er nå klart. Forventningene var høye, men ikke så høye som stemningen ble. Tusen takk. Jeg kan ikke annet enn å takke. I AM blessed.

Prosjetleder Gullhår! Beste Tapasmaten!( Og jenta tar bestillinger!)

Jeg mangler ord. Helt sant. Jeg leter virkelig. Men har man brukt fantastisk mange ganger nok er det akkurat som man skulle ønske man kunne ha spart det til akkurat DA når store ord trengs. Som "jeg elsker deg." Tenk å aldri ha brukt det før. Skikkelig stygge ord synes jeg også burde spares til man slår tåa i dørkarmen.

 Digresjoner, igjen. Anyway, forslag til andre ord for fantastisk mottas med takk. De skal alle puttes i "Festen på lørdag-bollen" som minner om den rosa punsjbollen, som var helt full og plutselig helt tom.

Bobler-

-som etterhvert gikk oppi disse-

-og videre i disse <3

Og disse;)

Cupcake og nydelige Cecilie.

Lillylove

Ubeskrivelig!!

Etterlengtet!

<3

Sånn var det. Akkurat sånn.

Lene, Tapaskokk 2!

Latterbobler er også bobler!

Eivor og Mette <3

Line og Lena
Tusen takk for weeeee-KAFFFEMASKIN, alle L-jentene! <3

Spillelista var fantastisk, og gulvet holdt akkurat. Etter tidenes plussfest gikk turen til byen hvor vi traff opptil flere Plussmennesker som skjønte at bursdagsChampagne går rett hjem! Tusen tusen takk, jeg hadde det fantastisk!

Etter mandagspump med rusten røst har jeg nå endelig landet. Myk kræsjlanding i sofaen. Lykkelig og sliten. Nesten død, men veldig takknemlig. Truly blessed!

Ha ei nydelig høstuke!

S)

Samboer!

Jeg sliter litt med å ha vært sutrete og selvmedlidende i forrige innlegg. Jeg må jo innrømme at jeg har det ganske så godt selv om jeg ser for meg at tusen små minimenn, ansatt av bihulebetennelsen, står og dytter på innsiden av pannen min.

 Jeg ligger ennå i en merkelig stilling på sofaen, men øver samtidig på nytt bodypumpprogram, leser meg opp til den nye jobben (wohoo!) og planlegger detaljer til helgens Innvielsesbursdag. Hvor mange boblete plussmennesker med kjole får man plass til her tro? Så mange som man vil, er jeg ganske sikker på! Snart begynner innhandling til Tapaslaging og jeg har noen engler som er engasjerte og gjerne vil hjelpe. Bihulene mine sier jatakk og jeg håper på høstsol slik at den kan skinne på de vakre gjestene.

Anyway.Jeg har fått meg samboer! Vet ikke helt når det skjedde eller hvordan, men det er ganske nytt og spennende enn så lenge. Så får vi se når de mørke vinternettene kommer smygenden om det er like kjekt da. Samboeren min spurte aldri om å få flytte inn. Jeg er faktisk usikker på om han har vært her hele tiden... Det som er et lite minus er at jeg ikke kan se ham. Men jeg tror det er en han, og han er fryktelig facinert av tekniske duppedingser. Når jeg sitter i sofaen med tv-en av og fjernkontrollene ligger på bordet og tv-en plutselig går på, skjønner jeg at det er ham. Den lille spøkefuglen min.
 Når vannkokeren plutselig slår seg på tenker jeg at han står der og synes det er kjempegøy. Jeg lar ham holde på. At han fikler med vaskemaskin og kjøleskap er mindre sjarmerende. Men slik er det jo. Vis meg den personen som aldri har noe å utsette på sin samboer. Nei, litt realistiske må vi være. Enn så lenge fungerer det ihvertfall. Hva han har gjort med taklampa på barnerommet og Getboksen vet jeg ikke, jeg hadde egentlig håpet på et handyspøkelse om jeg først skulle ha ett. Ikke et som fikler med ting med barnslig glede og overlate mekkinga til meg.

Så da gleder jeg meg over litt liv i Jordbærhuset også de kveldene jeg tilsynelatende er alene. Flaks at han er et spøkelse, hvis ikke er sjansene store for at det kunne blitt en diskusjon om arbeidsfordelingen. Jeg ser for meg at han nå flirer og sier at "Hey baby, fordelingen er fin den. Jeg ødelegger, du fikser. Jeg skrur på tv-en, du skrur av."

Trenger det være så ille med eget spøkelse da?
Bør jeg skaffe meg en dreieskive?

-eller bare be ham gå hjem?

Jeg tenker at dette forholdet kan fungere så lenge vi begge finner vår rolle og trives med den. Hva vi egentlig kan tilføre hverandres liv i det lange løp vet jeg ikke. Vi vet jo alle at spenningen forsvinner etterhvert og at man da bør jobbe med kjernen i forholdet. Til nå har kommunikasjonen vært noe begrenset. Og hva med jentesfesten til helgen? Hva om han nekter å gå ut? Ringer jeg Ghostbusters? Jeg vet jo ikke om han kan stikke å se spøkelsesfotball med de andre gjenferdvennene sine!? Vi snakker jo aldri! Jeg sier deg, alle forhold har sine utfordringer. Fri og singel? Yeah right!


Torsdag! Jeg har tusen kjempekjekke ting å ordne, går litt i ring av glede og forventing og holdt på å sette vaffeljernet i oppvaskmaskinen fordi jeg planla detaljer inni hodet som var på eksplosjonens rand allerede.


Ha en fin høstdag!!

Hilsen fra Silje og Ghostav.