Helter. Levende og døde.

I dag ville jeg prøve hvor langt jeg kunne kjøre på en tank som ropte "fyll meg fort, jeg er øyeblikk tom, kanskje før du aner det".
 Den begynte å ytre sin nød da jeg akkurat hadde kommet meg forbi tre trailere og en bensinstasjon. Jeg var litt ivrig etter å komme meg hjem og syntes det ville være synd å snu. Jeg hadde ca halvannen time igjen å kjøre før jeg var hjemme og jeg var bare i mitt eget uhøytidelige selskap da jeg fant ut at enten går dette akkurat til neste bensinfylleplass, eller så går det ikke. Enkelt og greit, men relativt spennende. Hvis det går har jeg noe å smile over resten av den ensommelige turen hjem, eller så lager jeg et ekstra festlig kapittel på en onsdag ved å gå tom for bensin på E39 på vei til Stavanger. Alene.

Jeg begynte å angre da jeg innså hvor langt det var til neste bensinstasjon. Jeg følte farten avtok og jeg skrudde av radioen bare for å konsentrere meg om å mane bilen fremover via tankekraft og godt mot. Jeg lente meg framover og ned for å minske luftmotstanden.( Nei, dette var kun instinkt. Jeg kjører bil. Ikke motorsykkel.) Langt der framme etter noe som føltes som sju evigheter så jeg endelig Bensinoasen i Asfaltørkenen.Jeg strøk hånden min over dashbordet og snakket oppmuntrende til min nært inntørkede franske fillebil  fine bil. Dette målet for mitt eget race lå og ventet der borte og tok i mot meg med moderlige armer. Med et stort skilt: " Drivstoffsalg stengt til torsdag."  Så mye for de moderlige armer. Pølse kunne jeg kjøpe. VG. Sikkert kokosboller, tannkrem og pusseskinn. Men næikj, ikke bensin. Ikke i dag. Og det er LANGT til neste stasjon. For langt. Definitivt for langt.


Det krydde av arbeidskarer med hjelm og skjeggestubber som jobbet på grunnen til at bensinpumpene var stengt. Jeg gikk ut av bilen. Jeg sa at jeg trengte en helt. Sånne karer med arbeidsklær og hjelm er noe for seg selv altså. Makan til omsorg. Tusen takk til de fine skjeggete menn som fylte tanken min med motorsagolje. Så fikk jeg noe å smile av resten av veien likevel:)

  Ethvert spennende kapittel bør inneholde minst èn helt.

Dagens kapittel inneholder minst to. Grunnen for min tur til sørlandet var noe så trist som en begravelse. Et sprudlende, positivt menneske som kun fikk 45 år til rådighet ble begravet. Min flotte fetter døde av svulst på hjernen. Fra den dagen han ble syk for fem år siden var hans ynglingsfrase "Jag vill tacka livet"- Og det gjorde han til siste slutt. Han hadde humor og humør til det siste. Og jeg vil gjerne kalle ham en mengde fine ting og Helt er en av dem. Det var en begravelse hvor det var åpnet for mye mimring og latter. Som han ønsket...Og jeg smiler når jeg tenker på ham. Jeg gråter ikke.


Etter å ha landet i min egen sofa, fortært et beger Cottage Cheese med Kesam Vanilje,valnøtter, kanel og gresskarkjerner, kjenner jeg at dagens hendelser har gjort meg full i hodet og hjertet. Jeg har lyst å arrangere slektstreff HVER helg, klemme og synge og tacka livet og spise og være glade. Og..og....
-Jeg må trekke pusten....-
- eller bare ta enda bedre vare på de man bryr seg om..... Fordi man vet aldri hvor lenge man har muligheten.
Nyt de små tingene. Nyt å være frisk. Nyt vaniljen og chilien og sola. Alle de gode tingene.

Det er ikke til unngå. Når man har stått på en gravlund og sett ei kiste bli senket ned i jorden, sunget "Så ta da mine hender" og sett foreldre grine over en sønn, barn over en far...Da MÅ man snakke om å takke for livet altså!

Takk livet før du sovner og husk at i morgen er den første dagen i resten av ditt liv.

S)