Jeg er skikkelig furten og sur.

I går kveld da jeg lå under pleddet på sofaen og kjente at noen hadde kastet en kløende, stikkende, kaldsvettende høstforkjølelse over meg, så prøvde jeg å se på tv. Jeg hadde ca to minutter på hver kanal. Blant annet på et eller annet amerikansk realityshow med ei singel dame og en drøss med interesserte beilere. Altså. Det er ikke meningen å ødelegge moroa og jeg kjenner etterhvert nok realitydeltagere til at jeg skjønner at det er normale, hyggelige folk. Men how deep is that love da? Nei, nå trillet jeg rett av agendahylla! Det som fikk meg til å se mer enn to minutter på akkurat dette var en av disse frierne. Om han var spesielt vakker, veltrent, velkledd eller med et spesielt glimt i øyet husker jeg ikke så godt. Bare vagt... ;) Men poenget var da, endelig, at ingen likte ham.
Fordi han var for smilende. For positiv. For optimistisk. Denne flotte, smilende mannen fikk så de pene ørene blafret i motvinden fra de andre deltagerne <konkurentene>.

Han burde vite bedre. Ingen synes noen særlig om de som ser ut som de bare har det bra med seg selv og som tilsynelatende ikke har noen bekymringer. Det er misunnelsesverdig og ikke troverdig i det hele tatt. Han er sikker egentlig kølsvart inni seg og lever i en boble som en dag vil sprekke og vise seg å være full av gusjegrønn gjørme som vil dekke den vakre kroppen hans og forårsake en pinefull og tanngnissende reality check.

Så på grunnnlag av dette vil jeg vil nå gjerne utbrodere hvordan denne dagen utarter seg for meg, helt usminket. Uten så mye som en dæsj med pudder på nesen.

Jeg hadde lovet å være med MiniMe på skolens tur i dag. Jeg kjente i går at jeg var blitt bugget av noe og lå under pleddet og syntes synd på meg selv. Jeg fant te til meg, tente stearinlys til meg og søkte oppløftende meldinger fra folk jeg visste faktisk kom til å svare på meldingne mine. På dårlige dager er de derre ikke-svarerne dumme å kontakte.

I dag da jeg våknet til uvær og følte meg syk, tok jeg kontakt med jentene som skulle kommet i kveld og avlyste. SÅ syk følte jeg meg!  Hadde mest lyst å holde senga, men visste hva jeg hadde lovet og kunne ikke knuse det lille hjertet til MiniMe. Det vil si, jeg prøvde å forklare at mamma er syk, men etter noen store tårer og skuffelse malt på verdens største samvittighetsvegg så var det på med utetøy og ut i uværet.

Turtøyet på en annen tur.  Kunne ikke ta bilder
av at jeg gikk meg vill med andres barn.

Hånd i hånd i hånd i hånd med en haug med andreklassinger bar det på tur rundt et vann her i nærheten. At jeg og en ung, kjekk mann som jobber med sånt faktisk gikk oss vill med seks unger gjorde ingenting. Går det an å gå seg vill rundt et vann vil du kanskje spørre deg selv, og få et hoderistende svar. Men joda. Disse små skulle jo ikke gå så langt som rundt hele vannet egentlig. Så da vi fant resten av gjengen etter den lange gåturen, hadde de andre slappet av og nistet seg i en halvtime. Èn forelder var med på tur. Det var meg. Ei gruppe gikk feil. Det var gruppa mi. MiniMe var så stolt for vi fant ut vi var den sprekeste gruppa, og så gikk jeg hjem og datt sammen i senga.


Jeg ligger nå her i en særdeles ukomfortabel stilling og skriver mens bihulene truer med å sprenge og øynene knapt orker holde seg åpne. Jeg verker i hver en muskel og kjenner at jeg har tannpine på steder jeg ikke har tenner og hodepine i alle ledd. Jeg har voksesmerter i hjernen og luftsmerter i hjertet. Jeg har et visakort som ikke virker og et kjøleskap som synger triste sanger. Min erfaring med kjærlighet er ikke en ond sirkel, men en varseltrekant. ( Takk for den, kompis. Jeg skal lage magnet av den og henge den på kjøleskapet.)

Neida, jeg nyter ikke teen og det faktum at jeg duller
med meg selv i ei varm stue når det hyler rundt hushjørnene.

Jeg brant meg akkurat på tunga på den gode teen og stearinlyset jeg har tent for meg selv blafrer så høyt at hodet truer med å sprenge.


Høsten har ankommet og jeg har så lyst å skrive om alt det fine jeg vet med høsten og alt det fine som skjer framover, men dette er ikke et sånn innlegg. Jeg prøver å være litt sånn furten og sutrete. Jeg føler meg litt som en kattunge uten kattemamma. MEN jeg har et saueskinn. Jeg legger meg på det. Selv om det ikke maler eller vasker meg. Men det er varmt og det stikker ikke av heller. Men det lever ikke. Men så er det jeg som bestemmer over det også da.

Jeg prøver virkelig. Men jeg er opplært til å tenke positivt. Det er en sånn god sirkel. En bobleformet tilstand.


En haug med gode sirkler og varseltrekanter coming your way;)

God bedring hilsener mottas med takk!


S)