Fine folk og genetikk.

Et av de første møtene jeg hadde i dag gjorde noe med resten av dagen. Jeg kom inn i noen flotte lokaler og en egen verden åpnet seg. Den første personen jeg møtte satt i resepsjonen. Hun hadde tent lys og så snakket vi litt om det. Hva de lysene gjorde med folk en mørk høstmorgen. Så liten jobb med å tenne de lysene, men likevel så effektfullt.

Tenner lys for meg selv hele tiden jeg. Men det er
lenge siden jeg har kjøpt blomster til meg...

 Så ut i fra intet spretter en strålende kar : Vil du ha kaffe? Jeg ble så glad at jeg sikkert takket ja på en slik måte at han måtte tenke seg om hva han hadde tilbudt meg. "Du kan få Cappuchino hvis du vil?" fortsatte han. Ja takk!

Og slik fortsatte det. Møtet jeg var der for å ha ble mer enn et vanlig møte. Det var et møte med et ekte Plussmenneske. En av dem. I løpet av dagen hentet jeg fram flere ting hun hadde sagt og jeg lurer på om hun vet hva hun gjorde? At hun gav meg så mye som jeg akkurat i dag trengte.


Jeg har ei bunke med bøker, magasiner og aviser som ligger klar til å leses. Jeg må bare innrømme det, når bunken blir mindre er det fordi nyhetene har gått ut på dato og går i det grønne spannet. Men i dag har jeg landingsdag, fordi jeg kjenner at jeg trenger det.

 Og derfor har Dalai Lama vært med meg litt i sofakroken. Og jeg leste om lykke. Og om hvordan vi faller tilbake til vanlig lykkenivå både etter HURRA,-jeg-vant-i-Lotto-og-kan-gjøre-hva-jeg-vil-resten-av-livet og URETTFERDIG-der-mistet-jeg-begge-brystene-mine.  At man uansett hva man opplever i livet likevel har et genetisk betinget lykkenivå. Aha, tenkte jeg. Dette var jeg jo innom her om dagen. Hvordan jeg genetisk sett er tildelt et viss lykkenivå. Da er det jo ikke "min feil" da. Da kan ikke onde (eller uvitende, kanskje ulykkelige?) tunger kritisere meg for at jeg er FOR lykkelig til at det kan stemme i forhold til hva jeg har mistet, mer en bare parkeringsplassen ;) Genene våre er forbannelser og velsignelser. Jeg fant ut at jeg da er i balanse.

Hvis du har lyst å kjenne på litt takknemlighet, gjør en liten øvelse med deg selv: Skriv ned fem setninger som starter med "Jeg er glad jeg ikke er en...." Så får du det straks litt bedre med deg selv. Jeg er for eksempel glad jeg ikke er en kaktus. Jeg som er så glad i kos.

Der nådde jeg definitivt burde-sovet-nå-grensa. Men etter å ha blitt sitert av et særdeles nydelig menneske på Facebookssiden hennes ( hun var nydelig før hun siterte meg også;)) og jeg tilfeldigvis ramlet over det , ville jeg skrive et eget innlegg for å takke for det. Skjønne Hildegunn- du er bare utrolig god og de som har deg i livet sitt er veldig heldige.

Siljeklemmer på en onsdag. Ha en nydelig torsdag.


S)