Flyvende trikkesniker.

Frifugl! Noen kalte meg "frifugl". Jeg følte meg truffet og nå vil jeg bare hete det. For det er jammen meg fint å være frifugl.

Frifugl!

Forrige helg fløy fuglen til Oslo og lærte å fly enda bedre. Det var ei fantastisk helg som begynte med at jeg møtte en nydelig globetrotter som skulle til akkurat samme gata i Oslo som jeg skulle, så da koblet jeg ut hjernen der og da og fulgte etter. Da vi drakk kaffe sammen på flyplassen fikk hun sikkert lyst å diagnotisere meg da jeg oppdaget rosiner i den svært interessante, nye sjokoladen jeg fant i kiosken der. Full av frø og korn og ROSINER. Det stod slettes ingenting om at det skulle være rosiner i den. Jeg bablet usammenhengende i vei om rosiner og hatet mitt til dem og om det siste blogginnlegget mitt og hvorfor jeg hadde valgt å dele disse svarte følelsene mine med bloggleserne. "Hvem er denne nevrotiske rosinhateren og hvor er hun mer normale jeg traff for to år siden?" - er jeg ganske sikker på at globetrottera tenkte. Den nydelige globetrottera og jeg hadde ikke sett hverandre på et par år og hadde rett før tsjætta om at vi snart burde sees. Så da var det jo ikke rart at vi plutselig fant hverandre. En herlig tur, takk Globetrotter.


Så fulgte en rekke ubeskriveligheter. CTI Coaching, og ingenting blir noensinne det samme. Fantastiske mennesker og intense, lærerike dager. I`ve found my IT and I`m just gonna do it!

Utenom alle timene med bratt læring og magefølelse i hele kroppen så snek jeg på trikken uten å mene det, gikk meg ørlite vill i Oslo og oppdaget at Visakortet hadde dødd. Hadde min første coachingklient og elsket det. Kom meg til Bror og Svigerinne på Sagene og nå ønsker jeg meg en egen trikk.

Bror og jeg hadde balkongvin og hørte på gamle LP-plater og hadde det veldig fint og det gikk opp for meg der og da at vi var blitt voksne. Bror ble irritert over at jeg kastet hodet bakover og traff vinduet hver gang jeg lo. Han var redd det skulle knuse. Ikke hodet, men stuevinduet hans. Jeg konsentrerte meg virkelig om å ikke le med hodet, men det var lettere sagt enn gjort. Det var da jeg skjønte at vi var blitt voksne. For da vi var barn var det jeg som irriterte meg over lillebror. 
Bror mente jeg ikke kunne bo i sånn blokk, fordi jeg ville lent meg over rekkverket hver gang noen lo for å være med på moroa. Det er travelt når man helst bli venn med alle som lager lyd.

 Svigerinnefine kom hjem ettehvert og lo med oss. Vi vinket masse til noen som satt på en annen balkong i ca samme høyde noen blokker bortforbi. Om ikke de så vinkingen eller følte på ønsket vårt om å ville bli venner med dem, så hadde vi det gøy mens vi prøvde. Man har det jammen ikke mer moro enn man har med seg selv og brødre og svigerinner. Og rødvin. På en bitteliten, kjempekoselig balkong i ei blokk på Sagene.


Jeg hadde egentlig ikke behøvd å ta trikken rundt. Jeg kunne bare stått på et strykebrett og surfa gjennom byen. Jeg hadde absolutt ikke kledd meg for Osloregn og masse sølepytter, men jeg merket meg at jeg hadde det gøy med regntrasking i nye gater. Mulig det er sånn frifugltenking. De flyr rundt i alt slags vær med vannavstøtende fjær. Fryktelig irriterende for de værsyke som gjør det slutt med kjærester, ikke gidder sortere søpla eller sette på plass handlevogna bare fordi det er stygt vær. Som MiniMe sa ei gang: Det må jo regne også, det er derfor det heter vær.

Etter endte kursdager og møte med flere mennesker høyt oppe på LIKER-lista avsluttet Bror, Svigerinna og jeg helga med deilig indisk mat på en eller annen Bislettindisk resturant. Dere ville kanskje ikke trodd det om jeg ikke hadde bevis for det, MEN MAN KUNNE FÅ NANBRØD MED ROSINER I!! Det er godt det er ikke større og viktigere ting jeg hater, for det har jo en tendens til å dukke opp overalt. Pass på tankene dine! Just saying...

Så surfa vi gjennom byen og slottsparken som var magisk i duskregnet. Kongen var hjemme, men det så ut som han hadde travelt med å fikse på slottsfasaden så jeg gikk ikke innom. Selv om det hadde vært gøy å se ham med verktøybeltet sitt. Her om dagen kjørte jeg nesten i grøfta da jeg så en kar med verktøybelte. Det var ikke det at han hadde verktøybelte på, det var mer det at det var det eneste hadde på seg. Men da jeg klamret meg til rattet og kjørte sakte forbi oppdaget jeg at det var en beige/hudfarget bukse som nesten ble min bane, og det faktum at jeg hadde glemt å ta linsene på. Og før noen legger mer i dette enn nødvendig, jeg kjørte nesten i grøfta av bekymring for mannens psykiske helse. Men beklager digresjonen som beviser at disse innleggene ikke planlegges- de bare skjer.

Her i går vokste vingene mine enda mer og nå kan jeg fly lengre, fortere og høyere!


Snart klar for bodypump og en onsdagsdate med Cupcake. Det er en onsdag med plussteg foran det!


Life is short, why don`t you just freak out?

S)