Lever på siste livet.

Alle disse dørene som åpnes. Alle disse lampene som gnis på og ut kommer overvektige, nesten usynlige ånder. Alle disse ord som ikke finnes når man trenger dem. Og dem man kommer på litt for sent. De som endrer oppfatninger. De ordene som inspirerer. Plussord. Stikkord- sånne som stikker. Svareord- som bestemmer om spørsmålet var nødvendig.

Alle de dørene som lukkes, alle åndene som ikke kommer ut når man gnir iherdig på ei ønskelampe en søndag etter julebord. Alle ordene som staves feil i hodet og som høres bedre ut inni hodet enn ferdig uttalt. Alle ordene som er vonde å høre og de man trenger å høre. Og de som kommer når man trenger dem mest og gir en sommerfugler og varme kinn. Og ordene som kommer når man minst venter det og som får deg til å huske hvem du vil være for deg og for andre.

Alt sammen til sammen blir alle dagene som til sammen blir livet. Jeg må ærlig innrømme at denne søndagen var en salig blanding. Litt sånn sursøt blanding.

SØTT: MiniMe har i det siste vært en utømmelig kilde for festlige kommentarer og gode ord. Da vi gikk tur i en gnistrende, knitrende kald søndagsby holdt vi på å skli på isen så vi måtte holde oss fast i et rekkverk. "Det er viktigst at du holder deg fast, mamma, Du har ikke så mange liv igjen."

Etter den kalde turen måtte vi ha kakao. Jeg gledet meg til kakao med krem og chilidryss.
Det hadde vært en utrolig deilig kopp med hete, om ikke jeg hadde tatt
feil av chilikrydderet og Piffien. Ingen opptur. Og en typisk uting på en kald søndag etter et julebord.
MiniMe hadde på forhånd valgt bort chili og var vinneren av kakaoharmoni i saueskinnhjørnet i sofaen.

Jeg kunne ikke la være og ikledde meg julerødt for å dra i Toppforms julebord. Hadde det
utrolig fint og kommer til å savne mine gode TF-kollegaer.

Torsdag var det julemaraton med mye forskjellig trening på to timer og salen var full
av våre spreke kunder. Humøret og treningsgleden var på topp! Fine Caroline og jeg
delte step og det gikk strålende for meg å være med på noe annet en bodypump. Så
lenge jeg slipper å bruke armene. Eller beina for fort...;)

Siste bodypumptimen min på Toppform er i morgen. Jeg kommer til å savne mine trofaste kunder veldig!
Det blir rart, men i januar begynner jeg på Balanz og gleder meg til å være en del av det teamet der :)

 

I disse førjulsdager er følelser sterkere. Savn, forventing, gleder og sorg. Mammahjertet mitt verker litt ekstra og skulle gjerne putta begge mine små i et rede som bare var mitt. Søndagen har vært savn etter mennesker som er borte. Noen som er borte for alltid og noen som bare er borte for ei stund. Midt i savn og ord med minus foran trillet det inn magi på telefonen. Vips. Og søndagen gikk i pluss.

Takk Plussmenneske. For adding sparks.

Ha ei nydelig førjulsuke og husk å puste. Det viktigste er øyeblikkene med glitrende rim på og de minuttene når du skjønner at ting ordner seg likevel.

S)

Drager, sommerfugler og gode ting i retur.

En god ting kommer sjelden alene. 

I det siste har jeg blitt kjent med noen mennesker som har brent seg fast i meg, klort seg fast i hjertet med drageklør. Som har gitt meg sommerfugler og luft under vingene. Sagt sånne ting som snur tanker. Brukt ord som inspirerer og noen som vekker.

Helgen var som en skikkelig god innpust og utpust. "Pust skikkelig nå, pust helt ned i magen" sier Mor når jeg kun tenker fra toppen av hodet og trekker puster kun bak til jekslene. Helgen var en premie for å leve i øyeblikk. Og med et ynglingsmenneske delte jeg ca tusen øyeblikk som er verdt ei bok i seg selv. Eller en film. Jeg ville definitivt anbefalt filmen!

Ting som er gode for hjertet. Ynglingsting.

Jeg er i julestemning. Etter bodypump i dag snublet jeg hjem.(Snublinga er et bilde på at jeg forter meg. Jeg snubleforter meg jeg. Dingler veldig fort, river ned ting, snakker for fort, tenker for fort og mister ting.) Jeg fortet meg fordi jeg gledet meg til å kose meg.

Jeg snublet rundt i leiligheten med skoa på og tente stearinlys, satte på julelista på Spotify, fant fram alle gavene og julekortene som jeg har tenkt å få sendt i tide og la dem på bordet. Knipset bilder, smurte meg ca.femten knekkebrød og landet i sofaen.

Denne dagen var en god dag. Der den ene gode samtalen avløste den andre og hvor jeg dumpet borti en haug med plussfolk. Blant annet et par av de første økonomiske flyktningene fra Hellas. Men de er vel heller mer i minus. Og er derfor her, for å komme seg i pluss.  Saken er at jeg dumpet borti dem, hørte historien, kjørte dem et sted de skulle og prøvde å gjøre en av de første dagene i dette landet til en ok dag for dem. På tross av øsepøseregn og blest.
Sånne dager liker jeg. Når man kan plusse for noen.

Og ikke før har jeg plusset for noen så kommer det i retur¨. Etter jobb klakket jeg ut i fine julebyen.( -utrolig hvor mange ord som kan beskrive min forflytningsmetoder....) Jeg endte min handlerunde på Hos Tora Og der traff jeg ikke mindre enn tre som leste pep talken... Hva gjør man med sånn? Fine ord sa de. Sånne som folk tenker, men kanskje ikke sier. Tusen takk! Dette gjør jeg med det- fortsetter å skrive. Og må bare skryte av butikken, har gjort det før og gjør det igjen. Nydelig interiørbutikk og NOEN får julegave derfra.

Det nærmer seg jul. Det nærmer seg nyttårsfeiring i Miami. Det nærmer seg cruise i Karibien. Men her og nå er her og nå. Og jeg har laget pepperkakeøyeblikk. Øyeblikk med fine meldinger som smelter hjertet. Øyeblikk med forventninger. Øyeblikk med skikkelig pusting. Og akkurat nå er jeg glad for at noen får en kg med nykverna kaffe til jul, for det lukter deilig kaffe i hele leiligheten. Se det ja. Får allerede noe godt i retur, allerede før jeg har gitt.

Nyt dagene før juleferie, anbefaler å smuldre pepperkake over dem.

Pepperkakesmuler er også pepperkaker, bare veldig små.

S)

Lykken er...

...Når man går bortover veien og bare ser julelysene og ikke asfalten, kjenner at man er varm i kinnene, men ikke kald på hendene og vet at man har fanget øyeblikk i flere timer i strekk...

Når man skjønner at om intens lykke varer i et øyeblikk så består jo livet av øyeblikk. Så om jeg kan fange èt kan jeg fange mange.

...forgive quickly. Kiss slowly...

 Så skjønner jeg, der jeg mister fly etter fly , at det å gå seg vill, det å bli helt lost gjør kanskje at man finner seg selv. Eller finner ihvertfall en tanke om hvordan man vil selvet skal være. Et minuttfangende selv, som mister notatbøker hvor drømmene stod med ord, men som greier å riste det av seg og innse at drømmene er i øyeblikkene. Og at hvert øyeblikk er en ny mulighet til å bestemme seg for å følge den.

Jeg har fått lov til å coache èn til å virkelig gå for drømmen sin! Jeg har fulgt ham fra han tenkte på hva drømmen var til han nå sitter med flybilletter i hånda. Klar til å følge en drøm som virket umulig. Og det er nå fire uker siden vi hadde vår første time.  DA skjønner man hvorfor man ønsker å være coach. Hvorfor det å ta coachingutdannelse var en drøm jeg fulgte! Hjelpe folk til å finne drømmen og bare gå for det. Jeg får frysninger. Månedene med heftig coaching av meg selv og andre har ikke bare vært lett. Man besøker plasser man ikke ønsker å gå og man snur tanker så gamle og mosegrodde at de er vonde å vende. Men nå, etter all fartingen til Oslo, etter heftig egencoaching og lange dager- jeg er HER!


Etter heftige uker med stappfulle, levende dager. Fylt med levende, energifylte folk. Nye fantastiske bekjentskaper og ny læring og morsomme opplevelser sitter jeg akkurat nå med en følelse av å ha funnet noe jeg ikke hadde funnet uten coachingen. Og coachingen var en drøm. Som jeg fulgte. En superfin presang jeg ga meg selv.
- Værsågod, Silje. Denne skal du ha. En superfin presang fra meg til meg.

- Åh, tusen takk, Silje. Det fortjente jeg virkelig. Det var ikke for mye i det hele tatt. Eller for lite. Det var akkurat det jeg ville akkurat nå. Hvordan visste jeg det, kjære meg?

- Jo, nå skal jeg høre. Jeg bestemte meg jo for å bruse med fjæra, hoppe fra kanten av frihet og bare gjøre det intuisjonen sa. Så da gjorde jeg det.

- Det var jo utrolig bra! Så hva nå? Hva er neste drøm? Og hvordan vil jeg komme meg dit? Hva må jeg si ja og hva må jeg si nei til?

-Jeg er ikke helt sikker, men jeg gleder meg!

Det er nå en gang slik at uansett hvilken drøm man skal følge er det en fordel med de rette skoene.
Men ikke nødvendigvis de mest komfortable ;)



S)

A love story. No kidding.

-Kan jeg skrive den historien?

-Jada.

-Seriøst! Kan jeg blogge om den?

-Jada, klart du kan.

-Du er kul. Du er jo ikke bare en drømmefølger,du er jo hjertefølger. Bort vekk med all fornuft og sperrer- heii heii- heart says jump, I say how high liksom.

Dette er kulere enn å finne kjærligheten på Sukker.no folkens. Kjærlighetsbrev er det nye. Retro love.

Min kjære kusine var på tur i Frankrike med jobben. "Hei på deg, Frankrike. Her er jeg."

På en restaurant i Nice mistet kusinen min hodet. Noe luktet. Og det luktet godt. Det luktet mann. Og denne åpenbaringen av en godluktende mann svinset rundt og serverte disse norske damene. Jeg ser det helt for meg, og når hun i kveld fortalte meg hvordan hun strakk hals for å se etter ham når han var borte er jeg helt med. Det at hun forteller meg det hele med sånn forelskalook som jeg ikke har sett hos noen på lenge gjør jo at historien er ganske inspirerende.

Det var liksom det. Det knipses litt bilder, og hun får vite på navnet hans, men neste dag skal hun reise hjem. Når flyet tar av faller hjertet ned i magen på henne. Hun føler hun reiser fra noe hun helst skulle hatt. ( Akkurat her er jeg på måpestadiet. )

Dette er første helgen i september og hun kommer hjem med tankene i spinn. Jeg sitter som kusine og registrerer at statusene på Facebooken hennes plutselig minner om en reklame for Yoplait yoghurt. Det går i franske gloser og hjerter og jeg må innrømme at nysgjerrigheten blir litt tung å hanskes med.

-HVA ER DET SOM SKJER???

Joda. Hun har mistet hodet. Og hjertet. Hun har navnet på denne servitøren. Og navnet på restauranten. Hva mer trenger man? Hun setter seg ned med Google translate og skriver et brev! Et brev!På fransk. Hun legger ved bildene de tok på restauranten og skriver hva hun tenker. Hun aner ikke om han er gift eller har kjæreste. Hun bare håper at han skal ta kontakt. Damn. ( Jeg er forbi måpestadiet. Jeg føler jeg ser film, så jeg ser for meg den mannlige franske skuespilleren. Det svarte håret, skjeggestubbene. Vinen, osten. Brevet fra Norge. Stemningen i restauranten når han får brevet dit med hans navn på. Nysgjerrigheten fra de andre.)

Seks dager senere får hun mail. Han svarte! Han svarte! Han husker henne og hadde også lagt merke til at hun nesten ramla av stolen av facinasjon.

En og en halv måned senere lander han på Sola. Hun er så nervøs. Han er nervøs. ( På dette tidspunktet i historien er jeg veldig nervøs jeg også)

Det er bare helt riktig. De har det fantastisk. ( Her kjenner jeg at jeg vurderer å finne fram romantikeren langt inni meg igjen.)


Dette franske eventyret av en mann kommer tilbake neste helg. Jeg vil hilse på. For han fikk kusinefrøkna til å miste fullstendig hodet og hjerte og bare hoppe inni tidenes "Jakten på kjærligheten". Og nå er planene klare for tiden framover. In a relationship.

Hva om dere hadde valgt en annen restaurant???

Digger deg kusine. Jeg heier på dere! Life is what you make of it!


S)

Ingen date er som en update?

Plutselig ble Pep talk litt sjenert og ville bare ta på seg solbriller og gjemme seg. Pep talk hadde nemlig vært i avisen og vist seg.

Stavanger Aftenblad en lørdag i november og
jeg menget meg blant erfarne bloggere i en artikkel om blogging.
Det er da man bør blogge mer.

Skrekkblandet fryd, skal man leses må man fornyes, og denne bloggeren springer rundt og tar t-banen feil vei og mister fly og må finne sjeldne, ledige kveldstimer til å blogge. Men her er jeg. På plass i Pep talk-sofaen i Jordbærhuset. En uke siden siste innlegg. Jeg har vært på Oslotur igjen og vært i coachingboblen med en haug mennesker med over snittet interesse for å følge egne store drømmer og hjelpe andre til å gjøre det samme.  

Jeg har fått låneseng på vakre Ulvøya når jeg er i Oslo. Og lånebadekar. Hos flotte medcoach Mrs. Clark. Lørdagskvelden inviterte hun meg på konsert med Elvis Costello på Sentrum Scene.

Som vanlig var jeg sikker på at artisten og jeg
fikk øyenkontakt og en helt spesiell kjemi. Costello er visst
kjent for å lage sanger med damenavn i. Jeg venter på "Silje".
Lurer på hva slags sjanger det blir? Hvis jeg var en sang, hva slags sjanger ville det være?

Vi satt med haka på scenen og var helt i stemning, trøtte og slitne i hodet og når Elvisen sang balladene var det like før jeg krøp opp i første og nærmeste fang. Så svinset vi derfra og hjem til en knallrød sofa for å drikke gule bobler og spise Pascalsjokolade iført pysjamas og knallrød leppestift. Mrs. Clark og hennes sofa på Ulvøya er verdt mange plusser. Ca tusen.


Jeg er ganske god til å svinse. Jeg kan også gå ganske fort og kontrollert på høye hæler- så sant jeg ikke setter hælene fast i Stavangers brosteinsbelagte gågater. Og så kan jeg gå fort på myke joggesko. Kan jogge også. Ikke så lenge, men sånn nok til at jeg inbilder meg at jeg har jogget lenger enn femten minutter, men ikke har det. Og så kan jeg gå fort med koffert. For eksempel når jeg skal ta t-banen og den går feil vei. Da går jeg av på Jar, som er langt i fra Jerbanetorget der jeg egentlig skulle. Og så kan jeg småløpe med koffert over til en annen perrong. Og når det står et skilt på nevnte perrong med " Denne perrongen er ikke i bruk" så småløper jeg tilbake dit jeg kom fra. Og så slutter jeg å løpe når jeg innser at jeg aldri kommer til å rekke det flyet jeg skulle ta likvel. Og mens jeg gjør alt dette ler jeg inni meg og tenker at jeg er glad jeg ikke blir sur på meg selv. Jeg er ganske tålmodig med meg selv i slike situasjoner og har det egentlig ganske så festlig.


Og hva ventet i postkassa mi da jeg kom hjem etter å ha utforsket samtlige kollektive framkomstmidler utenom båt? PAKKE! Jeg har fått Pep talk-puter!

Nå har jeg mest lyst å sove på Pep talk, enn å skrive den... Ops.

Vakre Elisabeth som står bak Tre Små Apeakatter har laget Pep Talk-puter til meg! Jeg er så heldig! Tusen takk, Betta mi! Savner deg IKKE mindre nå og er helt på mimringa. Betta er ikke en hvem som helst. Hun er et av de mest kreative, flinkeste, smarteste og vakreste menneskene jeg vet om. Sjekk ut Bettas kreativitet: Tre Små Apekatter og Hjerterommet



Jeg har det så gøy på jobb, og elsker å begynne morgenene med kaffe fra Waynes. Så svinser jeg bortover med bærebrettet med to stk store kaffe i høstsola og kommer på kontoret og lager leven. Dagen begynner som regel veldig bra og blir sjeldent dårligere. Beklager å måtte minne dere på det, men vi bestemmer det selv vet dere. Det er som med været. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg vil si at det finnes ikke dårlig dager, bare dårlig kaffe. Det var litt overdrevet, møkkadager finnes i tillegg til dårlig kaffe.

 Når jeg vekker MiniMe om morgenen synger jeg. Jeg synger en sang som er bare vår. Men den handler om å stå opp og ta dagen med storm. Så kan man putte hva man vil i det. Hvor mye storm man vil ha i dagen. Det hender man sykler i motvind eller løper i medvind, men det som er sikkert er: om man ikke vet hvor man skal så er ingen vind fordelaktig.


Jeg har ei skulder som tuller, og jeg må ta juksepauser på bodypumpen. Men denne jukseinstruktøren skal vikarpumpe på fredag, releaspumpe på søndag og vanligpumpe på mandag og onsdag. Få det trent, snart skal bikinien fram og Miami og Karibien venter. Fint å ha noe varmt å glede seg til når morgenene er hvifrosne.

Jeg skal gå å legge hodet på Pep talk puta nå og jeg skal sortere drømmer, fordi de begynner å bli mange.


Ha en fin torsdagsmorgen, husk å legge inn tid til å skrape bilruta og legge merke til frosten i gresset.

S)

Fine folk og genetikk.

Et av de første møtene jeg hadde i dag gjorde noe med resten av dagen. Jeg kom inn i noen flotte lokaler og en egen verden åpnet seg. Den første personen jeg møtte satt i resepsjonen. Hun hadde tent lys og så snakket vi litt om det. Hva de lysene gjorde med folk en mørk høstmorgen. Så liten jobb med å tenne de lysene, men likevel så effektfullt.

Tenner lys for meg selv hele tiden jeg. Men det er
lenge siden jeg har kjøpt blomster til meg...

 Så ut i fra intet spretter en strålende kar : Vil du ha kaffe? Jeg ble så glad at jeg sikkert takket ja på en slik måte at han måtte tenke seg om hva han hadde tilbudt meg. "Du kan få Cappuchino hvis du vil?" fortsatte han. Ja takk!

Og slik fortsatte det. Møtet jeg var der for å ha ble mer enn et vanlig møte. Det var et møte med et ekte Plussmenneske. En av dem. I løpet av dagen hentet jeg fram flere ting hun hadde sagt og jeg lurer på om hun vet hva hun gjorde? At hun gav meg så mye som jeg akkurat i dag trengte.


Jeg har ei bunke med bøker, magasiner og aviser som ligger klar til å leses. Jeg må bare innrømme det, når bunken blir mindre er det fordi nyhetene har gått ut på dato og går i det grønne spannet. Men i dag har jeg landingsdag, fordi jeg kjenner at jeg trenger det.

 Og derfor har Dalai Lama vært med meg litt i sofakroken. Og jeg leste om lykke. Og om hvordan vi faller tilbake til vanlig lykkenivå både etter HURRA,-jeg-vant-i-Lotto-og-kan-gjøre-hva-jeg-vil-resten-av-livet og URETTFERDIG-der-mistet-jeg-begge-brystene-mine.  At man uansett hva man opplever i livet likevel har et genetisk betinget lykkenivå. Aha, tenkte jeg. Dette var jeg jo innom her om dagen. Hvordan jeg genetisk sett er tildelt et viss lykkenivå. Da er det jo ikke "min feil" da. Da kan ikke onde (eller uvitende, kanskje ulykkelige?) tunger kritisere meg for at jeg er FOR lykkelig til at det kan stemme i forhold til hva jeg har mistet, mer en bare parkeringsplassen ;) Genene våre er forbannelser og velsignelser. Jeg fant ut at jeg da er i balanse.

Hvis du har lyst å kjenne på litt takknemlighet, gjør en liten øvelse med deg selv: Skriv ned fem setninger som starter med "Jeg er glad jeg ikke er en...." Så får du det straks litt bedre med deg selv. Jeg er for eksempel glad jeg ikke er en kaktus. Jeg som er så glad i kos.

Der nådde jeg definitivt burde-sovet-nå-grensa. Men etter å ha blitt sitert av et særdeles nydelig menneske på Facebookssiden hennes ( hun var nydelig før hun siterte meg også;)) og jeg tilfeldigvis ramlet over det , ville jeg skrive et eget innlegg for å takke for det. Skjønne Hildegunn- du er bare utrolig god og de som har deg i livet sitt er veldig heldige.

Siljeklemmer på en onsdag. Ha en nydelig torsdag.


S)