Det vanskelige innlegget.

Jeg tror dette innlegget vil inneholde mer enn jeg nesten burde publisere. Jeg har så mange ord som ligger i kø. Forrige uke var så kontrastfylt og ord eller bilder vil aldri kunne beskrive de følelsene som fylte meg.

Vi hadde en hemmelighet.

 Lise og jeg skulle overraske vår kjære Lene som befant seg i hennes families flotte feriested i Spania og hadde vært der i tre uker. I en måned lurte vi vår kjære Gullhår til å tro at vi to måtte takke nei til invitasjonen som vi og resten av venninnegjengen hadde fått lenge før sommeren. Som små fnisete jentunger gjemte vi på hemmeligheten og gledet oss til å reise ned til Spania og hoppe ut som to blonde troll ut av en koffert. Ikke et ord på Facebook eller på blogg. Vår kjære Lene elsker overraskelser. Dette var vår gave til henne. Fredag 22.juli var kofferten med oss pakket og vår snirklete reiserute med ferje og buss på buss og fly var begynnelsen på ei ubeskrivelig uke.

 Lise og jeg reiser og kjenner på sommerfugler i magen. Vi er nye venner og vi gleder oss til å bli bedre kjent på turen. Gleder oss og nyter frihetsfølelsen en reise gir. Mens vi deler livshistorier og skåler for Livet og Reisen, aner vi ikke at noen løper for livet.

 Vi aner ingenting om at mens vi knytter vennskapsbånd er det noen i vårt eget lille, trygge land som opplever at vennskap blir til kun minner etter et. At livsglede og engasjement med ett blir til bitende angst og hjelpesløshet. 

Vi reiser med forventninger og vi gleder oss til å være samlet med gode venninner og bare nyte. Et sted på samme tid blir forventninger og sommerfugler i magen byttet ut med desperate svømmetak ut i det mørke vannet og for noen et løp for livet som de aldri får fullført.

Vi vet det ikke. Vi reiser. Vi er i bobla vår. Jeg aner ikke at sønnen min hjemme vet at jeg reiser, men ikke vet helt fra hvor. Og kjenner på uvisset om hvor mamma er akkurat nå. Akkurat nå når verden er på det skumleste.


Vi kommer til Spania og til et vakkert lite sted på jord. Vi og ei flaske Champagne spretter ut av kofferten og Lene er lurt trillrundt. Vi klemmer og griner. Av glede. Gleden over å overraske og gleden over å bli overrasket. Vi er seks venninner som sitter rundt et bort i Spaniavarmen og nyter Tapas og Champagne. Vi skåler i bobler for livet og for vennskap og kjærlighet. Når verden er på sitt skumleste. 

Så kommer virkeligheten som små stikkende drypp av stearin på sår hud. Angstfølelsen fyller oss. Tekstmeldinger fra våre kjære, tekstmeldinger fra verden utenfor bobla når oss. Ordene som vanligvis er fjerne og ukjente, skremmende og uvirkelige handler plutselig om vårt lille land. Der sitter vi. I våre sommerkjoler og våre bobler i glass og i hjerter. Når verden er på sitt skumleste.


Dagene går. Internettforbindelsen er dårlig. Noen får tekstmeldinger og andre har familie som ønsker å skåne oss som er langt vekke. Vi får ikke med oss hva som egentlig skjer. Vi kjenner på hjelpesløshet. Men oppi det hele en enorm takknemlighet for at vi er der vi er med hverandre. Vi sitter på stranden, på en turistløs strand og snakker og føler oss gjennom hele spekteret av følelser. Vi slutter aldri å skåle for livet.

Vi gråter etter tur. Det er hele tiden noen med tørre kinn som kan klemme den som har tårer trillende nedover solvarm kropp.

Vi snakker oss tomme, gir hverandre svar og nye spørsmål. Hvorfor? Hvem? Hva skjer egentlig? Plutselig føles ikke tiden min i AUF så lenge siden. Så seiler tankene dithen. Som i tankenes natur avløser den ene den andre og vennskap fra andre tider, som bare har rent ut i sanden, får meg til å søle saltvann nedover de nye fregnene på kinnet. Nye vennskapsbånd som har flagret rundt meg som skimrende remser, flettes tettere og inn i det teppet jeg skal lulle meg inn i den dagen jeg må gå og legge meg for godt...  Tanken på de nye viktige vennskapene får det salte merkelige, som jeg sjeldent unner å slippe ut, til å renne ennå mer. Vi er solvarme og silkebrisne og vi lytter. Og vi snakker. Vi slutter aldri å skåle for livet.

I disse dagene triller mange tårer. Vi er så nære. Så åpne og sårbare. Vi snakker mye. Deler så mye. Vi tenker uendelig mye på alle som opplever sitt livs største mareritt. Vi tenker på dem som var og ikke er mer, men som aldri vil bli glemt og derfor er likevel. Vi tenker på våre kjære. På ungene som har mammaen langt borte når alt rundt dem er urolig. Men vi skal tilbake til dem. Og de er med noen som elsker dem like høyt som oss. Det svir så fryktelig i mammahjertene når vi tenker på de som aldri skal få se sine barn igjen. Det svir at noen måtte vite at de ikke kunne være der for sitt barn. Når verden var på sitt skumleste. Og livet de hadde gitt noen ble tatt fra dem.

Vi får skyldfølelse. Vi er skånet for marerittet. Har vi lov å være glade? Har vi lov å nyte varmen og sjøen? Maten og vinen, vennskapene og ferien? Vi kan ikke gjøre noe der vi er. Så tikker det inn melding.

 "Om en mann kan vise så mye hat. Tenk hvor mye kjærlighet alle vi kan vise."

Livet er kontraster. Når noen kjemper for livet, når noen vandrer gjennom minefelt og har mistet alle sine, fødes et annet sted et barn inn i overflod og trygghet. Livet er kontraster og det kjenner vi så inderlig på kroppen vår der nede i varmen. Der vi gråter for tragedien, kjenner angsten og redselen for denne endringen i vår livsoppfatning. Der vi ler av misforståtte spanske gloser og historier vi deler som får oss til å le så vi triller av solsenga. Vi klemmer og holder hender. Vi har stille stunder. Vi vandrer i strandkanten og plukker steiner formet som hjerter og tårer.

 Når vi lager et hjerte i sanden av steiner symboliserer det den kjærligheten vi føler og den kjærligheten vi skal vise. Og når hjertet blør er det for dem alle. Alle som var akkurat der, der som verden var på det aller skumleste. Og alle de som hadde noen der.

" Har du visor, min ven
sjung dem nu.
For nu er tiden då visor skal sjungas
och den som ska sjunga er du.
I morgon er kanske for sent, min ven.
Så synd om dom visor som aldrig blir sjunget.
Så tala inte om visor med mej.
Låt visorna tala før dej.

Vill du elska, min venn
gjør det nu.
Før nu er tiden for kærlek inne
och den som ska elska er du.
I morgon er kanske før sent ,min ven.
Så synd om den lengtan som aldri har vågat.
Så tala inte om kærleken.
Låt kjærleken tala, min ven.

Vill du leva ditt liv, gør det nu.
Før nu er tiden da ditt liv skal levas
och den som skal leva er du.
I morgon er kanske for sent, min ven.
Vem bryr seg då om vad du drømde och ville?
Så venta inte på någonting sen.
Det er nu du skal leva, min ven."

Han får oss aldri til å slutte å skåle for livet og kjærligheten!

Mine gode, gode venner- dere som var med på turen og dere som alltid er med i hjertet- jeg er så glad i dere. I morgen er kanskje for sent? Visste du da hvor takknemlig jeg var for å ha deg i livet mitt? Jeg vil ikke vente, jeg vil si det nå. Jeg er så glad for å ha deg i livet mitt, min venn.


 <3 Silje

Å gjemme skumle ting på soverommet.

Jeg hadde en utrolig koselig morgen med meg selv i dag. Havregrøt og kaffe og bok. Jeg må altså sende noen tanker til Grøtdronningen og i hennes ånd beskrive grøten min. Dette kommer av savn etter Lotte som driver og går over alle landets vidder med sekk og uten dekning. Hverken pod eller pad er med på tur. Respect!

 Men altså grøten min hadde sjokoladeproteinpulver i seg. Og ChiaX frø. Og litt kanel og litt valnøtter. og jeg tenkte litt på at jeg er lett påvirkelig da jeg spiste den. Resten av dagen blir super. Jeg bare vet det!

 Sykkelen min.

Den er fin og noen sa at den var kjempebra og at jeg kunne sykle skikkelig fort på den. Fordi den ikke hadde mønster i dekkene og tynne dekk. Så da ble jeg redd.

Den har stått lenge ute i oppgangen og jeg har vært glad i den. Selv om om den har hatt et sete som har stått nesten rett opp, på en veldig upraktisk måte. Og en kjetting som hopper av når jeg girer. ( Giret. Den ene gangen jeg syklet på den.)

Den er visst skikkelig bra. Jeg fikk den i medgift. Eller avgift. Alt etter som hvordan man ønsker å se på det. Den er ihvertfall min.

Problemet mitt er nå at jeg egentlig var litt fornøyd med at den ikke var brukendes. "Selvfølgelig blir jeg med på sykkeltur til Egersund! Så bare tar vi det i èn omgang slik at vi får god tid i Egersund til å.... åooooo nooo, der kom jeg akkurat på noe..  Sykkelen min ville ha skadet meg. Setet mitt står rett opp og kjettingen virker ikke. Sorry altså, men sykkelen min er ødelagt og jeg prioriterer å investere pengene mine i Supermat som jeg spiser uten å være kritisk bare fordi søstra mi sier det er bra...Og...Og.??"

....og plutselig har Syklepersonen kommmet halvveis til Egersund før jeg har kommet til hvor lurt det er å drikke grønne, ufyselige drinker  for å balansere hele kroppen og alle cellene og tarmene og selvfølelsen.

Så alle sykkelturinvitasjoner, som selvsagt står i kø, har jeg pent kunnet avslå med min fullt ut legitime unnskyldning om at sykkelen min er defekt og ubrukelig. Men altså.

Så plumpet jeg ut med det igjen da. Med en selverklært ikke-handy fyr tilstede. Og plutselig forvandlet denne ikke-handy-man-personen seg til rene oversykkelreperatørmesteren. Det eneste positive jeg fikk ut av det var den tilfredstillende følelsen da spørsmålet om verktøy ble fremført med en liten småironisk mine.

Dette er jenta som har verktøyet i orden. Dessverre. For nå er jo sykkelen fiksa. Jeg har måttet gjemme den på soverommet for at den ikke skal stå å se på meg i oppgangen. Jeg kommer til å lukke øynene hver gang jeg går inn på soverommet nå. 

Skummel 1.

Skummel 2.

Sånn. Mindre skummel.

Jeg synes det er skummelt å sykle.

På mandag så jeg en dokumentar som fikk meg til å grine litt. Og så bli glad og så gav den meg lyst til å dele med hele verden at jeg har gjort skumlere ting enn å sykle. Men dere får heller ta meg på ordet. Jeg er egentlig tøffere enn toget, jeg elsker livet og har sprunget over glør og viklet meg gjennom flammer for å gjøre mitt for å få boltre meg i livet lengst mulig. Life is short, think with your heart!


Og den vakre dama som boltret seg på Kilimanjaro med Cecilie Skog og ble fjellrype på tv, og som jeg er så stolt av ,HAR BURSDAG I DAG! Gratulere med dagen, en av mine aller aller beste venner i hele vide verden!

Jeg er stiv og støl etter de siste dagers bodypumptreninger. Fantastisk!! Bra man kan gjøre andre ting enn å sykle.
 Snart kommmer fine Caroline og plukker meg opp og vi skal besøke Gladmatfestivalen som herjer byen i disse dager! Sol og sommer!!


Jeg ønsker meg sykkelhjelm og sykkellås. Kan ikke bruke sykkelen før det er på plass og prioriterer å bruke pengene på glad mat i dag;)


Ha en over gjennomsnittet herlig dag!!

S)

Feriehode.

Jeg har savnet Pep talk! Jeg har savnet å tømme toppen av hodet og putte det der ute. Men det har vært ferietid. Så da har jeg tømt hodet helt ut i det blå. Feriehode er godt å ha. Har skrudd det så godt fast at jeg er redd det aldri kommer av igjen. Du skal se at tenkehodet må ligge på hverdagshylla og ruste hen.

Så rullet jeg utfor feriebakken og rullet først rett inn i CeSiljetid. Men det er jo over to uker siden så minnene er litt difuse.

 Men vakre Cecilie, som kunne vært hovedpersonen i en svensk midtsommerdansvise, kom med turbotaxi og fikk servert vin ved Spisebordet som vi elsker. Vi hadde det så gøy som vanlig og fortsatte med det. Vi løp om kapp på høye hæler. Alt klaffet på minutter og sekunder, til og med busser som aldri kom sendte sjåfører fra himmelen. Så danset vi bortover på bobler som bar oss som fjær og sola skinte selv om det var sent på kveld og pøsregn i Stavanger by.

Så trillet jeg sørover og rullet videre nedover feriebakken. Traff venner som jeg ikke hadde sett på lenge, men som var som før og alt var bare fint.

Close to heaven

Jeg tok med meg plussmennesker ut på øya og fikk feriegrønske på små ferieplagg. Rullet meg gjennom ubeskrivelige måltider,kos med deiligste beibinevøen, Minimine, familiefolk, ØyJam og tendenser til festival og for ikke å snakke om basar og hesteskokasting.

Altså. Her dreier det seg om BASAR. I et gammel skolehus. På ei øy. Og en ekte prest. Og en hel prestefamilie som kjøper nesten alle årene slik at de sikrer seg nesten alle ullsokkene, kjøkkenhåndkledene og fruktkurvene!! Seriøst. Prestefamilien altså.

Dere som ikke er oppvokst på bibelbeltet:
Dette er årer.

 MiniMe vant en kjekspakke som hun ikke likte. Sønnehelten vant en plastikkball. Og da hadde jeg brukt mer penger på den basaren enn på kvelden med bobler og jordbær! Men prestefamilien brukte nok mye mer penger, og de gjorde det sikkert av de rette grunnene. De sparer sikkert ullsokkene og kjøkkenhåndklærne og fruktkurvene og gir dem til neste basar. De er jo Prestefamilie.

 ANYWAY- la oss komme tilbake til hesteskokasting. Dette var seriøse greier. Her snakker vi ikke en liten familiær internkonkurranse med rustne hestesko! Nope. Her snakker vi blanklakkerte røde og gule hestesko altså. Det bar preg av konkurranse mellom vestre,østre og midtre Langøy. Jeg var igjen i finalen med to sterke motstandere, alle tre fra midtre. Bror og Svoger! Ikke for å godte meg altså. Ikke for å spre det glade budskap med mitt hemmelige bloggevåpen mens de ikke har mulighet til å moderere mitt utsagn, men JEG SLO DEM LANGT NED I HESTESKOEN! Jeg er faktisk Øyas Hesteskokastechampion. I tell you, det er ting du ikke vet om meg, og ting jeg ikke vet om meg selv- dette kjære, er en dem. Jeg er ENORM på å kaste hestesko. Just saying. Premien? En gratis vaffel. Men ingenting er tross alt som smaken av hesteskokastekonkurranseseier. Også fikk jeg et nydelig glass vin av meg selv.

Til meg fra meg. Jeg kan ikke
holde glasset med kastehånda.

Så rullet jeg videre nedover feriebakken og vi fikk så mye fisk at det til slutt var om å gjøre å kaste kroken ut i stimen uten å få napp.

Huff da. Enda en makrell.

Huff da. Enda mer fisk.

Jeg rullet nedover og fikk gress og latskapens blomster stukket inn i øyne og øre.

 Søs og Svoger og jeg tok turen til fine Farsund og hadde en syngekveld på Pakkhuset med en Harry Potter-kopi og hans over gjennomsnittet morsomme og herlige forlovede. Sammen med oss ,sånn herlig tilfeldig, var noen mer eller mindre sjarmerende karer som ble hverken mer eller mindre sjarmerende med gitar. Anyway, å dra fra byen i båt og suse hjemover i natta på bølgene var friskt og fantastisk. Og jeg lurte på om det var min siste reis. Da vi kom hele og levende hjem, ventet bål ved brygga og herlige hyttenaboer man kunne diskutere interessante saker med til himmelen begynte å lysne.

Tror ikke en pep talk vil hjelpe disse.

YES! Roet hodet nok til å lese. Vennligst ikke forstyrr.

 

Typisk Overkosemester Mor og servere fisken vi
fisker som på den fineste resturant.

Sommerhilsen fra Feriepilsen.

De andre spiste opp alle rekene mens jeg ble forelsket
i regnbuen og det nydelige lyset og tok 150 bilder
kamera og telefon.

Så kom det spennende sommerværet med regn og østavind og hytta ble trang og senga liten og hard og det var på tide og vende nesen til sivilisasjonen. Og jeg elsker at ferie er godt og at borte er bra, men at enda mer ferie og hjemme er best!! Ruller fremdeles ned feriebakken og har tenkt å rulle til jeg blir skikkelig svimmel i feriehodet.

Da jeg gikk på min egen bodypumptime og luska på vikaren var hjemkomsten fullkommen. Feriekroppen min kunne fremdeles løfte og smile samtidig!

 

Håper dere har en nydelig sommer!:)

S)

Etter håret inn i hula!

Oi. Jeg har ikke kunnet komme inn på bloggen min på noen dager. Jeg har ikke fått kommentert andres blogger. Jeg hørte at folk ikke får kommentert min. Jeg hørte at noen her om dagen hadde problemer med Facebook og at Twitter hadde fløyet og alle iPhoner egentlig var små monstere som infiserer sinnet ditt. Og at elektrisk strøm bare er en boble som snart vil briste. Jeg hørte så mye at øra falt av.

Så her sitter jeg øreløs og klamrer meg til iPhonen min som nå ikke kan brukes til telefon. Jeg har jo liksom ingen ører. Siden jeg har hørt så mye. At ørene falt av.

With love.

Anyway. Nå slapp jeg inn på bloggen igjen og tenker at jeg kanskje ble utsatt for et neggantat. At en negg, et minusmenneske eller kanskje flere, syntes det ble vel mye positivitet og plusser og blomster og hjerter og kun fred og ingen krig og lite mote og sladder og sånn. Så de satte meg ut av spill. Eller ut av blogg. Jeg ble ødeblogt. Blogget ut. Men så innså jeg at Pep talk neppe har slik en betydning at dette var rettet mot den. Jeg var bare en tilfeldig utvalgt.

Forklaringsbehov. Jeg?

 Jeg kunne jo bare skrevet " Å huff og huff så lite blogging det har blitt denne uken". Eller ikke kommentert det i det hele tatt, men neida. Her forklarer og unnskylder jeg det hele med tap av både kroppsdeler og strøm og tilgang til bloggenes verden. Okei. Plukke det av meg ihvertfall. Her får man stå for det man gjør og ikke gjør. Og man trenger ikke forklare seg for noen. Dette har vi snakket om, kjære Pangstartvenn. Å takk og lov og GOD BLESS Pagstartvennen min. Og i kveld var det gode timer med spetakkel og pizza med hele fine flokken. Av og til er enkle løsninger kjekke. Og noen må jo passe på at de ansatte på Peppes har noe å gjøre.

Jeg har fått lampe over spisebordet og hurra så glad jeg ble i den. Min kjære handyfar hang den opp da han og mams kom langveisfra for å dra enda lengre vekk og hadde med seg ei skål med markjordbær fra selveste Opofte. Altså markjordbær som lukter så godt at du vil spise dem. Og gjør det! 

Opofteske markjorbær.

Det er noe med mammaer og pappaer. Man hadde jammen ikke vært så mye uten dem. Faktisk ingenting. Og setter man i gang med den tankrekka er det fint det gikk som det gikk for tusenvis av år siden da akkurat DEN hulemannen dro akkurat DEN huledama etter håret inn i hula si. Hvem hadde jeg vært om den hulemannen tok den litt lavere søsteren som satt opp i et tre og gnagde på bark? Mulig jeg bare hadde vært lavere.

Hva tenkte forresten disse damene da disse hårete mennene kom med klubbene sine og bare slepte dem etter seg? " Skrekk og gru, tenk om han finner ut at jeg har celulitter!"
"Djeez, dette blir noe å fortelle Gerd og de, han har jo den største hula i hele dalen...."



Anyway. På onsdag valgte mi kjære Beth og jeg og ha en kvalitetsdate med hverandre og valgte bort DJ Dan og kafè hvor andre kunnne fange vår oppmerksomhet. Så da kom hun da. Helt fra Kverneland. Som er langt vekke uten å være det. Med vakre ting til meg og med hele vakre seg. Vi spiste på hvitløks- og chilimarinerte scampi og salat med blant andre herligheter som mango, jordbær, pinjekjerner, Jarlsbergterninger, ruccola, grønn Lollo, alfalfaspirer og you name it og oster og honningnøtter og yoghurtnøtter og hurra for brød til å dyppe i marinaden!

Beth tenkte riktig, Silje trengte denne nydelige appelsindrømmen.

Silje Vanilje fikk pakke! uiiiiii!

Vi <3 PEARLS FOR GIRLS!

Når man drysser litt på hverandre blir det fort noen fine sirkler av godheter og fine ting. Og godt avler godt. Og livet blir fort godt når man greier å tenke at sommerregn lukter godt når det dukker opp midt i soldagen din. Jeg gleder meg til å være med MiniMine og familie på LanGøy, treffe sørlandske sjelevenner og gamle kjente. Ferietid og ei utrolig spennende tid hvor en drøss med fantastiskheter drysser ned rundt meg og jeg springe rundt med hov og tar i mot! SE HER- ta en hov du og! Seriously, det tar litt av når du begynner å bruke hov altså. Mang en mulighet har klasket i bakken uten at noen tok i mot. 

Torsdagen var et lite solrace. Se SOL, Lene- dit går vi! I hver en solkrok, på takterasser og plasser man burde være innom, eller ikke burde vært innnom, var vi innom. Ikke ei solstråle gikk oss forbi og vi bare nøt i timesvis og glemte at dager slutter og blir natt og sent. Men jippi, oppi alle herlighetene traff jeg noen som ropte  "Hesje!" og "Høy" og jeg ble over gjennomsnittet glad for å treffe deres mer rolige alibi,barndomsvenninne og herlige, trofaste bloggleser LINN <3

Nå skal jeg ta meg selv i håret og dra meg inn i sengehula mi. MiniMe og jeg skal på massedate med Lener og Liner og Liser ol med sønner og døtre i morgen, før turen går sørover på søndag. Deilig med sommer i Stavanger! Og enda deiligere med sommer på Sørlandet!

Ha en nydelig sommer, en velfortjent ferie!

Bruk hov,- og hode;)

S)

  

Den som hvisker lyver ikke.

Så trodde jeg at jeg hadde spist havregrøt med insekter i, og så gikk det opp for meg at det var sommerfugler.

 Jeg har sommerfugler i magen og det er kun fordi det er sommer og sommerregn. Og tidvis sommersol. Og i helgen var det sommerfest! Og når jeg tenker på den gjengen får jeg vondt i magemusklene. Fordi kroppen vår husker alt vi går gjennom. Og magemusklene mine husker hvordan de ble knust under den ene latterkula etter den andre da toppformerne skulle feire sommer og hvasomhelst på lørdag.

Så her sitter jeg uten stemme. For den streiker. Den nekter å brukes mer. Den snurper seg sammen og sier at den trenger pause. Den ligger som et skadet dyr med tunga ut av munnen og med rullende øyne. Stemmen ble brukt på latter og sang og det er mulig det ble mye samme sangen. Vi elsker Veronica Maggio! Men stemmen min som egentlig er vant til å bli brukt over snittet mye syntes da altså at det ble litt mye press. Men ok, bodypumptime i kveld uten stemme blir en ny opplevelse!

Den toppformske aften begynte på ettermiddagen med et knippe lekre damer på vorspiel i Jordbærhuset. Særdeles interessante temaer kom på bane og vi hadde problemer med å komme oss tidsnok ut av den sfæren av chili og jordbær og ost og bobler og valnøtter i honning vi befant oss i. Latterbobler som sprakk og hoder som ble kastet bakover da lykkelige lykkeligheter ble delt.

Nytt spisebord innviet!

@jordbærhuset

Se her har hun kledd seg og.

Kongen på dansegulvet og søte Line:)

Toppform Tasta Bodypump Team!

Sukk <3

Maria, Zumbaprinsesse!

THE ThomasAndreas.

Herlige Toppformere.

Obligatorisk. Vi jobber på et treningssenter. Vi er miljøskadet.

Støvletter på Toppformfest!

Toppforms nydelige partyfikser Kristina <3

Det var Toppformfesten sin det. Så mange herlige folk på en plass og stemning til opp under taket.

Søndagen var en nydelighet. Jeg hadde dekket over mine dysfunksjonelle soveromsgardiner og sov som en stemmeløs engel og våknet til en Superdag! Plukket opp skvåsjhelten og vi duret avgårde for å se amerikansk fotball sammen med andre toppformere i toppform. Været var perfekt og rette laget vant med glans og rykket opp til 1.divisjon! Men slik går det med to toppformere på laget og en av trenerene er et Favorittmenneske- min amerikanske buddy som jeg solgte til AFC Show uten å få betalt. Men jeg kommer for alltid til å ta æren for det! ;)Og når jeg blir rik skal jeg sponse disse gutta:

Kvelden var en behagelig rolighed med mat på Mexico og kino med flotte damer og selv om jeg hadde det ene og det andre på hjertet så ble kun det aller mest nødvendige presset fram fra dypet. Etter kinoen gikk jeg hjem og koste meg veldig med rester av jordbærvorspielet på lørsdag. Fylte chili , oliven og melon.

 Så sølte jeg en halvliter olivenolje på meg og på den nye spisebordet. Og tenkte at det var jo ubeleilig da. Ville jo helst ringt til noen og fortalt det, men siden jeg ikke har stemme og noen ting er vanskelig å ta på sms så måtte jeg gå gjennom det alene. 

Nyt sommerdagene og følg hjertet! Og kom gjerne med gode råd for å få stemmen tilbake, å være stemmeløs blir slitsomt i lengden;) Den som hvisker lyver nødvendigvis ikke! Ha en nydelig dag!

S)

Sjalusidrama!!

Jeg trodde aldri, og dere håpet sikkert på, at jeg aldri aldri skulle blogge om hvitevarer igjen. Jeg mener, av alle ting i verden så skal dette innlegget blant annet handle om kjøleskapet mitt, Simen. Jeg har vel nevnt det før, hvordan jeg liker å tro at det som skjer inni kjøleskapet ikke teller. At den sjokoladen jeg spiser før den kommer ut av kjøleskapet ikke teller, og alle disse andre kjøleskaphylleløgnene til selvet. Siden jeg har sluttet å spise sjokolade med hodet inni kjøleskapet, da Spirulinaen har fjernet unødvendig søtbehov, så er det lenge siden jeg og Simen delte denne lille hemmeligheten. Vi har på en måte glidd litt ifra hverandre.

 Nå er jeg bare innom og henter ut egg og brokkoli og kylling og paprika og vann og tidvis røkelaks og franske oster og spanske pølser og knusktørre, strågule bobler. Jeg lurer på om gårsdagens ufrivillige kjøkkengulvvask var en bitter hevn. Kjøleskapets hevn. Akk, så menneskelig. Jeg vil ha deg tilbake. Jeg savner deg! Se, nå viser jeg det ved å tømme vann på hele kjøkkengulvet ditt. Splæsj, splæsj...

Det er mulig dette er et lite sjalusidrama. Jeg måtte nemlig kjøpe nye støvletter i går. Det måtte forøvrig Lene også. Og vi fant tonen fryktelig fort. Og jeg tror på en måte at kjøleskapet som tidligere hadde meg så nære og kunne lokke meg inn med sjokolade følte at det kom litt til kort. Dette er helt naturlig. Og jeg beklager, Simen, alle de negative følelsene som bare veltet ut av meg da du lakk utover hele gulvet, sent på St.Hansaften da jeg bafant meg i mitt eget litt trøtte selskap etter en kinodate med MiniMe. Jeg burde vise mer forståelse og tilgi dine menneskelige reaksjoner. Men alvorlig talt! Du er et freakin` kjøleskap, mann!

 Etter noen diagnotiseringer fra handyvenner på sms måtte jeg bare ringe til o store venn som greier å dra meg ned fra "Uæææææh, å neeeeeiiiiii og hva gjør jeg nååå?" til " Ja, du har rett det ordner seg nok." Så lå jeg der midt i en dam på St.Hansaften og spiste litt ost og tenkte at jeg skulle finne ut om de nye skoene likte å gå på Toppformfest. Så det skal de i morgen.

New Love, truffet på Secrets by Villa Rosa.

Disse stod det navnet mitt på, på de andre stod det Lene.

Simen.

Det er Hurrafredag og jeg smyger meg inn i helga med hundre timers underskudd på søvn og stive muskler i hele kroppen. Jeg kan jo ikke nekte for at jeg har bommet litt med soveromsgardinene. Hodet våkner til stadighet gjennom natta og tenker "Juhuu, morgen!" Men det er bare sommeren som skinner gjennom.


 MEN, i ettermiddag er det bodypump med JT og så var det noen som prøvde å lokke meg med jordbær i kveld så mulig at jeg blir lokket rett inn i en hyggelig fredagskveld.

PS. I tilfelle du lurte veldig så har Simen sluttet å lekke. Jeg antar han innså at han ikke kan konkurrere med sko og at vi fortsetter som venner. *krysser fingre*


Fin fredag!

S)