Festen!! Og et anstendig utvalg bilder.

Jeg sitter her, og dikter en sang i hodet mitt om et hus som sikkert aldri slutter å pulsere i takten etter lørdagens rytmer. Så mange dansende, skålende, leende, strålende, vakre damer på en begrenset plass med bare èn do er det lenge siden jeg har sett. Jeg dikter en sang i hodet fordi jeg ennå ikke har klart å lande etter ei fantastisk helg. Men jeg kan ikke synge den, av naturlige grunner som har med stemmen å gjøre. Den må hvile.

"You are blessed! " sa en av gjestene.
"Skulle tro du valgte venninner etter utseende, alle er så vakre!" sa ei.
"For en gjeng med gode mennesker, alle virker så positive!" sa ei tredje.
"Wohooo, WTF?!!!" sa ei fjerde.
"Jeg elsker deg! Jeg elsker alle her! Jeg elsker at alle elsker alle og wohoo den punsjen var gooood!" sa ei femte.

Og det bugnet av flere gullkorn, fine ord, smigrende ord og bursdagstaler som ikke skal gjengis her, men som jeg ønsker jeg kunne fått skriftlig og innerammet.

Jeg greier ikke helt å lande. Etter ei uke i flunselignende tilstand var jeg takknemlig for at gode Gullhår tok på seg rollen som Prosjektleder og landet prosjektet "Tapashimmel" til terningkast 6! Jeg hadde to vakre, gode Lener som tryllet med mat hele fredagskvelden. Vi koste oss med vin ved kjøkkenbenken og fredagen var en perfekt start på helgen.

At vi fra nå av burde bli leid inn som partyfiksere til høy timespris er nå klart. Forventningene var høye, men ikke så høye som stemningen ble. Tusen takk. Jeg kan ikke annet enn å takke. I AM blessed.

Prosjetleder Gullhår! Beste Tapasmaten!( Og jenta tar bestillinger!)

Jeg mangler ord. Helt sant. Jeg leter virkelig. Men har man brukt fantastisk mange ganger nok er det akkurat som man skulle ønske man kunne ha spart det til akkurat DA når store ord trengs. Som "jeg elsker deg." Tenk å aldri ha brukt det før. Skikkelig stygge ord synes jeg også burde spares til man slår tåa i dørkarmen.

 Digresjoner, igjen. Anyway, forslag til andre ord for fantastisk mottas med takk. De skal alle puttes i "Festen på lørdag-bollen" som minner om den rosa punsjbollen, som var helt full og plutselig helt tom.

Bobler-

-som etterhvert gikk oppi disse-

-og videre i disse <3

Og disse;)

Cupcake og nydelige Cecilie.

Lillylove

Ubeskrivelig!!

Etterlengtet!

<3

Sånn var det. Akkurat sånn.

Lene, Tapaskokk 2!

Latterbobler er også bobler!

Eivor og Mette <3

Line og Lena
Tusen takk for weeeee-KAFFFEMASKIN, alle L-jentene! <3

Spillelista var fantastisk, og gulvet holdt akkurat. Etter tidenes plussfest gikk turen til byen hvor vi traff opptil flere Plussmennesker som skjønte at bursdagsChampagne går rett hjem! Tusen tusen takk, jeg hadde det fantastisk!

Etter mandagspump med rusten røst har jeg nå endelig landet. Myk kræsjlanding i sofaen. Lykkelig og sliten. Nesten død, men veldig takknemlig. Truly blessed!

Ha ei nydelig høstuke!

S)

Samboer!

Jeg sliter litt med å ha vært sutrete og selvmedlidende i forrige innlegg. Jeg må jo innrømme at jeg har det ganske så godt selv om jeg ser for meg at tusen små minimenn, ansatt av bihulebetennelsen, står og dytter på innsiden av pannen min.

 Jeg ligger ennå i en merkelig stilling på sofaen, men øver samtidig på nytt bodypumpprogram, leser meg opp til den nye jobben (wohoo!) og planlegger detaljer til helgens Innvielsesbursdag. Hvor mange boblete plussmennesker med kjole får man plass til her tro? Så mange som man vil, er jeg ganske sikker på! Snart begynner innhandling til Tapaslaging og jeg har noen engler som er engasjerte og gjerne vil hjelpe. Bihulene mine sier jatakk og jeg håper på høstsol slik at den kan skinne på de vakre gjestene.

Anyway.Jeg har fått meg samboer! Vet ikke helt når det skjedde eller hvordan, men det er ganske nytt og spennende enn så lenge. Så får vi se når de mørke vinternettene kommer smygenden om det er like kjekt da. Samboeren min spurte aldri om å få flytte inn. Jeg er faktisk usikker på om han har vært her hele tiden... Det som er et lite minus er at jeg ikke kan se ham. Men jeg tror det er en han, og han er fryktelig facinert av tekniske duppedingser. Når jeg sitter i sofaen med tv-en av og fjernkontrollene ligger på bordet og tv-en plutselig går på, skjønner jeg at det er ham. Den lille spøkefuglen min.
 Når vannkokeren plutselig slår seg på tenker jeg at han står der og synes det er kjempegøy. Jeg lar ham holde på. At han fikler med vaskemaskin og kjøleskap er mindre sjarmerende. Men slik er det jo. Vis meg den personen som aldri har noe å utsette på sin samboer. Nei, litt realistiske må vi være. Enn så lenge fungerer det ihvertfall. Hva han har gjort med taklampa på barnerommet og Getboksen vet jeg ikke, jeg hadde egentlig håpet på et handyspøkelse om jeg først skulle ha ett. Ikke et som fikler med ting med barnslig glede og overlate mekkinga til meg.

Så da gleder jeg meg over litt liv i Jordbærhuset også de kveldene jeg tilsynelatende er alene. Flaks at han er et spøkelse, hvis ikke er sjansene store for at det kunne blitt en diskusjon om arbeidsfordelingen. Jeg ser for meg at han nå flirer og sier at "Hey baby, fordelingen er fin den. Jeg ødelegger, du fikser. Jeg skrur på tv-en, du skrur av."

Trenger det være så ille med eget spøkelse da?
Bør jeg skaffe meg en dreieskive?

-eller bare be ham gå hjem?

Jeg tenker at dette forholdet kan fungere så lenge vi begge finner vår rolle og trives med den. Hva vi egentlig kan tilføre hverandres liv i det lange løp vet jeg ikke. Vi vet jo alle at spenningen forsvinner etterhvert og at man da bør jobbe med kjernen i forholdet. Til nå har kommunikasjonen vært noe begrenset. Og hva med jentesfesten til helgen? Hva om han nekter å gå ut? Ringer jeg Ghostbusters? Jeg vet jo ikke om han kan stikke å se spøkelsesfotball med de andre gjenferdvennene sine!? Vi snakker jo aldri! Jeg sier deg, alle forhold har sine utfordringer. Fri og singel? Yeah right!


Torsdag! Jeg har tusen kjempekjekke ting å ordne, går litt i ring av glede og forventing og holdt på å sette vaffeljernet i oppvaskmaskinen fordi jeg planla detaljer inni hodet som var på eksplosjonens rand allerede.


Ha en fin høstdag!!

Hilsen fra Silje og Ghostav.

Jeg er skikkelig furten og sur.

I går kveld da jeg lå under pleddet på sofaen og kjente at noen hadde kastet en kløende, stikkende, kaldsvettende høstforkjølelse over meg, så prøvde jeg å se på tv. Jeg hadde ca to minutter på hver kanal. Blant annet på et eller annet amerikansk realityshow med ei singel dame og en drøss med interesserte beilere. Altså. Det er ikke meningen å ødelegge moroa og jeg kjenner etterhvert nok realitydeltagere til at jeg skjønner at det er normale, hyggelige folk. Men how deep is that love da? Nei, nå trillet jeg rett av agendahylla! Det som fikk meg til å se mer enn to minutter på akkurat dette var en av disse frierne. Om han var spesielt vakker, veltrent, velkledd eller med et spesielt glimt i øyet husker jeg ikke så godt. Bare vagt... ;) Men poenget var da, endelig, at ingen likte ham.
Fordi han var for smilende. For positiv. For optimistisk. Denne flotte, smilende mannen fikk så de pene ørene blafret i motvinden fra de andre deltagerne <konkurentene>.

Han burde vite bedre. Ingen synes noen særlig om de som ser ut som de bare har det bra med seg selv og som tilsynelatende ikke har noen bekymringer. Det er misunnelsesverdig og ikke troverdig i det hele tatt. Han er sikker egentlig kølsvart inni seg og lever i en boble som en dag vil sprekke og vise seg å være full av gusjegrønn gjørme som vil dekke den vakre kroppen hans og forårsake en pinefull og tanngnissende reality check.

Så på grunnnlag av dette vil jeg vil nå gjerne utbrodere hvordan denne dagen utarter seg for meg, helt usminket. Uten så mye som en dæsj med pudder på nesen.

Jeg hadde lovet å være med MiniMe på skolens tur i dag. Jeg kjente i går at jeg var blitt bugget av noe og lå under pleddet og syntes synd på meg selv. Jeg fant te til meg, tente stearinlys til meg og søkte oppløftende meldinger fra folk jeg visste faktisk kom til å svare på meldingne mine. På dårlige dager er de derre ikke-svarerne dumme å kontakte.

I dag da jeg våknet til uvær og følte meg syk, tok jeg kontakt med jentene som skulle kommet i kveld og avlyste. SÅ syk følte jeg meg!  Hadde mest lyst å holde senga, men visste hva jeg hadde lovet og kunne ikke knuse det lille hjertet til MiniMe. Det vil si, jeg prøvde å forklare at mamma er syk, men etter noen store tårer og skuffelse malt på verdens største samvittighetsvegg så var det på med utetøy og ut i uværet.

Turtøyet på en annen tur.  Kunne ikke ta bilder
av at jeg gikk meg vill med andres barn.

Hånd i hånd i hånd i hånd med en haug med andreklassinger bar det på tur rundt et vann her i nærheten. At jeg og en ung, kjekk mann som jobber med sånt faktisk gikk oss vill med seks unger gjorde ingenting. Går det an å gå seg vill rundt et vann vil du kanskje spørre deg selv, og få et hoderistende svar. Men joda. Disse små skulle jo ikke gå så langt som rundt hele vannet egentlig. Så da vi fant resten av gjengen etter den lange gåturen, hadde de andre slappet av og nistet seg i en halvtime. Èn forelder var med på tur. Det var meg. Ei gruppe gikk feil. Det var gruppa mi. MiniMe var så stolt for vi fant ut vi var den sprekeste gruppa, og så gikk jeg hjem og datt sammen i senga.


Jeg ligger nå her i en særdeles ukomfortabel stilling og skriver mens bihulene truer med å sprenge og øynene knapt orker holde seg åpne. Jeg verker i hver en muskel og kjenner at jeg har tannpine på steder jeg ikke har tenner og hodepine i alle ledd. Jeg har voksesmerter i hjernen og luftsmerter i hjertet. Jeg har et visakort som ikke virker og et kjøleskap som synger triste sanger. Min erfaring med kjærlighet er ikke en ond sirkel, men en varseltrekant. ( Takk for den, kompis. Jeg skal lage magnet av den og henge den på kjøleskapet.)

Neida, jeg nyter ikke teen og det faktum at jeg duller
med meg selv i ei varm stue når det hyler rundt hushjørnene.

Jeg brant meg akkurat på tunga på den gode teen og stearinlyset jeg har tent for meg selv blafrer så høyt at hodet truer med å sprenge.


Høsten har ankommet og jeg har så lyst å skrive om alt det fine jeg vet med høsten og alt det fine som skjer framover, men dette er ikke et sånn innlegg. Jeg prøver å være litt sånn furten og sutrete. Jeg føler meg litt som en kattunge uten kattemamma. MEN jeg har et saueskinn. Jeg legger meg på det. Selv om det ikke maler eller vasker meg. Men det er varmt og det stikker ikke av heller. Men det lever ikke. Men så er det jeg som bestemmer over det også da.

Jeg prøver virkelig. Men jeg er opplært til å tenke positivt. Det er en sånn god sirkel. En bobleformet tilstand.


En haug med gode sirkler og varseltrekanter coming your way;)

God bedring hilsener mottas med takk!


S)

Bli med ut i skogen min?

Jeg springer rundt med hov og nå skjer det så mye bra rundt meg at når noen tømmer ut jordbærsyltetøy over hele den hvite kjolen, som jeg elsker, så vrenger jeg den bare av meg.

 Vrenger den av meg og prater videre. Ikke at jeg har en sånn hvit kjole eller noen som kaster sylt på meg, men jeg bor i metaforer for tiden. For jeg er nyfrelst, nyforelsket og helt lost i CTI coaching. Og der er metaforen viktig. Og jeg som elsker å prate i bilder og bruke metaforer. Pangstartvennen og jeg. Vi elsker det. Vi hadde en skogsdate den ene dagen. Da stod vi midt i skogen mens hennes yngste, en fuglehund på speed, freste rundt og lekte gjemsel med seg selv. Da pratet vi i bilder og med hele oss, og jeg tenker at jeg skulle hatt en egen skog.

Veldig fint med en skog
å gjemme seg i òg, den
dagen man skulle føle for det.

 Jeg skal få meg en skog ei gang. En sånn som man finner når man går inn i et klesskap og havner i en skog i et eventyr. Jeg vet akkurat hvordan den skulle sett ut og hvordan det skulle lukte så jeg kunnne gjerne tenkt meg en egendesignet skog. Jeg ser veldig for meg fine skogsdater og klatring i trær. For den er designet slik. At den har mange klatretrær.

Og så har den lianer. Slik at jeg kan slenge meg fra tre til tre. Og slik at hvis noen har lyst å imponere meg kan de gjøre det på Tarzanvis.

Kan jeg be om fruktrær til skogen min? Bærbusker? En grønn, frodig sjog med skogstjern med vannliljer. Og vannsiljer. Slik at jeg kan øve meg på å være tøffere i vann. JA, jeg kan be om hva jeg vil! Og nå har jeg fått meg ei ønskebok der jeg skriver alt jeg ønsker meg og nå formidler jeg til alle at de må skrive ned ønskene sine. La oss ikke mystifisere, bare ønsk deg. Og ha hoven klar!

Helgen har vært fin med begge MiniMe-ene på plass. Lørdagen handlet om muskler da vi så på Sterkeste venn som løftet seg til uoffisiell verdensrekord i benkpress. 322,5 kg! Med tjue utropstegn etter! DA snakker vi fokus og å virkelig brenne for det man interesserer seg for.

Drømmefølger 1.

 Det var åpent hus på Balanz hvor jeg har to gode venner som fortjener stor suksess med nyåpnet senter!

Drømmefølger 2.

MiniMe travet rundt med treningstøy og prøvde tredemølle OG fikk massasje på den lille ryggen sin. Hun er en liten livsnyter og springer rundt med hov hun også. 

En liten drøm av ei MiniMe.

Fikk også truffet den lille østlendingen og grøtdronningen og om det ikke var mange minuttene til rådighet så fikk vi hvint litt over det faktum at det da var kun ei UKE til THE party!

Jordbærhuset skal fylles med en gjeng fantastiske damer og naboavarsel er sendt! Bør kanskje utvides til å gjelde hele bydelen- jentene skal feire mer enn bursdag og innvielse, her blir det skåling for vennskap, livet og kjærligheten! Det kan jeg love, for disse livsnytende jentene vet å sprette korker og nyte hver ei boble og hver mulighet for latterkrampe!  Jenter, jeg gleder meg!!


Men nå skal jeg signere framtid og planlegge store ting, leve her og nå og nyte mandagen!

Ønsker dere alle ei super uke, skal prøve å bloggge kortere og oftere- bare mas så er jeg flink til å ta meg sammen;)

Siljeklemmer i fleng!


S)

Flyvende trikkesniker.

Frifugl! Noen kalte meg "frifugl". Jeg følte meg truffet og nå vil jeg bare hete det. For det er jammen meg fint å være frifugl.

Frifugl!

Forrige helg fløy fuglen til Oslo og lærte å fly enda bedre. Det var ei fantastisk helg som begynte med at jeg møtte en nydelig globetrotter som skulle til akkurat samme gata i Oslo som jeg skulle, så da koblet jeg ut hjernen der og da og fulgte etter. Da vi drakk kaffe sammen på flyplassen fikk hun sikkert lyst å diagnotisere meg da jeg oppdaget rosiner i den svært interessante, nye sjokoladen jeg fant i kiosken der. Full av frø og korn og ROSINER. Det stod slettes ingenting om at det skulle være rosiner i den. Jeg bablet usammenhengende i vei om rosiner og hatet mitt til dem og om det siste blogginnlegget mitt og hvorfor jeg hadde valgt å dele disse svarte følelsene mine med bloggleserne. "Hvem er denne nevrotiske rosinhateren og hvor er hun mer normale jeg traff for to år siden?" - er jeg ganske sikker på at globetrottera tenkte. Den nydelige globetrottera og jeg hadde ikke sett hverandre på et par år og hadde rett før tsjætta om at vi snart burde sees. Så da var det jo ikke rart at vi plutselig fant hverandre. En herlig tur, takk Globetrotter.


Så fulgte en rekke ubeskriveligheter. CTI Coaching, og ingenting blir noensinne det samme. Fantastiske mennesker og intense, lærerike dager. I`ve found my IT and I`m just gonna do it!

Utenom alle timene med bratt læring og magefølelse i hele kroppen så snek jeg på trikken uten å mene det, gikk meg ørlite vill i Oslo og oppdaget at Visakortet hadde dødd. Hadde min første coachingklient og elsket det. Kom meg til Bror og Svigerinne på Sagene og nå ønsker jeg meg en egen trikk.

Bror og jeg hadde balkongvin og hørte på gamle LP-plater og hadde det veldig fint og det gikk opp for meg der og da at vi var blitt voksne. Bror ble irritert over at jeg kastet hodet bakover og traff vinduet hver gang jeg lo. Han var redd det skulle knuse. Ikke hodet, men stuevinduet hans. Jeg konsentrerte meg virkelig om å ikke le med hodet, men det var lettere sagt enn gjort. Det var da jeg skjønte at vi var blitt voksne. For da vi var barn var det jeg som irriterte meg over lillebror. 
Bror mente jeg ikke kunne bo i sånn blokk, fordi jeg ville lent meg over rekkverket hver gang noen lo for å være med på moroa. Det er travelt når man helst bli venn med alle som lager lyd.

 Svigerinnefine kom hjem ettehvert og lo med oss. Vi vinket masse til noen som satt på en annen balkong i ca samme høyde noen blokker bortforbi. Om ikke de så vinkingen eller følte på ønsket vårt om å ville bli venner med dem, så hadde vi det gøy mens vi prøvde. Man har det jammen ikke mer moro enn man har med seg selv og brødre og svigerinner. Og rødvin. På en bitteliten, kjempekoselig balkong i ei blokk på Sagene.


Jeg hadde egentlig ikke behøvd å ta trikken rundt. Jeg kunne bare stått på et strykebrett og surfa gjennom byen. Jeg hadde absolutt ikke kledd meg for Osloregn og masse sølepytter, men jeg merket meg at jeg hadde det gøy med regntrasking i nye gater. Mulig det er sånn frifugltenking. De flyr rundt i alt slags vær med vannavstøtende fjær. Fryktelig irriterende for de værsyke som gjør det slutt med kjærester, ikke gidder sortere søpla eller sette på plass handlevogna bare fordi det er stygt vær. Som MiniMe sa ei gang: Det må jo regne også, det er derfor det heter vær.

Etter endte kursdager og møte med flere mennesker høyt oppe på LIKER-lista avsluttet Bror, Svigerinna og jeg helga med deilig indisk mat på en eller annen Bislettindisk resturant. Dere ville kanskje ikke trodd det om jeg ikke hadde bevis for det, MEN MAN KUNNE FÅ NANBRØD MED ROSINER I!! Det er godt det er ikke større og viktigere ting jeg hater, for det har jo en tendens til å dukke opp overalt. Pass på tankene dine! Just saying...

Så surfa vi gjennom byen og slottsparken som var magisk i duskregnet. Kongen var hjemme, men det så ut som han hadde travelt med å fikse på slottsfasaden så jeg gikk ikke innom. Selv om det hadde vært gøy å se ham med verktøybeltet sitt. Her om dagen kjørte jeg nesten i grøfta da jeg så en kar med verktøybelte. Det var ikke det at han hadde verktøybelte på, det var mer det at det var det eneste hadde på seg. Men da jeg klamret meg til rattet og kjørte sakte forbi oppdaget jeg at det var en beige/hudfarget bukse som nesten ble min bane, og det faktum at jeg hadde glemt å ta linsene på. Og før noen legger mer i dette enn nødvendig, jeg kjørte nesten i grøfta av bekymring for mannens psykiske helse. Men beklager digresjonen som beviser at disse innleggene ikke planlegges- de bare skjer.

Her i går vokste vingene mine enda mer og nå kan jeg fly lengre, fortere og høyere!


Snart klar for bodypump og en onsdagsdate med Cupcake. Det er en onsdag med plussteg foran det!


Life is short, why don`t you just freak out?

S)

Et hatinnlegg.

Det finnes for mange rosiner i verden.

" Værsågod, en deilig crispy havrekjeks med tranebær, nam nam."

Vann i munnen. Gnafs! Jeg tar et bit og forventer pur kjeksglede. Men akkurat i det jeg er på vei mot kjekshimmelen blir jeg dratt ned på landjorda igjen. Den sursøte smaken av rosiner skjærer meg i smaksløken som en isjassmerte på julekvelden! Hva er det med disse rosinene som må puttes overalt? Den eneste forklaringen jeg tror på er at O Store Rosinmester en vakker dag mistet alle druene sine utover jorda. Det er langt ned fra der Rosinmesteren bor så de råtnet på vei ned og landet i alle frokostblandinger, boller, kaker, nøtteblandinger, gløgger, sjokolader, kjekser og you name it som ikke var forberedt på nedfallet. Alle som ikke var oppvakte og sunt skeptiske fikk rosiner i seg. Jeg liker ikke ordet hate. Men jeg hater rosiner. Man trenger ikke bruke ord man liker om ting man hater. Jeg hater rosiner.

Usjameg. Men i dag var jeg hos frisøren. Jeg har en herlig frisør som heter Nina og som har hukommelse som en elefant. Hun husker ting jeg har fortalt som jeg nesten hadde glemt i det hele tatt hadde skjedd. Mulig jeg kan bruke henne som minnebank? Lagre minnene hos Nina og ta en telefon om det er noe jeg trenger å huske. Nina gjorde meg fin på håret og jeg fikk kaffe. Og nøtteblanding pent ved siden av. Med nøtter, tørkede frukter og ROSINER!!!

ROSINENE! De hekkans rosinene!

Sånn ser vi ut når vi får nye striper i håret
og koser oss med kaffe uten rosiner.

Jeg spiste alt, hver en smule. Unntatt rosinene. Og nå lurer jeg på om grunnen til at det er rosiner overalt er fordi alle bare legge dem til sides så de brukes igjen og igjen. Og hva med rosinen i pølsa? Hvem søren har lagt en der?


Etter min lille rosintraume, men likevel noen gode timer i frisørstolen, hadde jeg noen timer i nydeligste høstsola i byen. Cecilie, sushi og kaffe på torgtrappene i sola. Trappeidyll. Akkurat DA kunne det regnet rosiner uten at jeg hadde enset det! Eller, nei. Men det var herlig å sitte på trappa, vite at det var 1.september og likvel varmet sola. Man frøs bare ørlite mer på rompa enn da sola het sommersol. Cesilje og sushi er veldig riktig, om det er i silkebrisen på Yo Sushi i London eller på høstlige trapper i Stavanger- perfeksjonisme.

Finere enn selve høstsola, Cecilie!

Cesilje.

Så satt vi der i sola og traff herlige, smilende kjente og så på livet og ble tatt bilder av av turister og Cecilie vinket så fint til kamera. Vips så var lunsjpausen over for Cecilie og hun forlot meg ute i sola. Jeg snublet avgårde og sølte kaffe over hele meg før jeg traff et av de morsomte og mest reflekterte menneskene jeg vet om og som jeg drakk kaffe med og diskuterte livet med.


Ettermiddagen bar preg av to sju år gamle jentunger som satt ved middagsbordet og diskuterte hvem de hadde kysset og hvem de hadde tenkt å kysse neste gang. Jeg satte en vårrull i halsen og tenkte at de heller kunne få en eske med rosiner og tegne blomster og sommerfugler og snakke om normale ting.

En fantastisk dag på slutten av ei fin uke. Men nå skulle jeg vært i drømmeland. I morgen tidlig flyr jeg meg til Oslo hvor jeg skal starte coaching utdannelse og besøke bror og svigerinne!! DET er mye gøy på en gang det.

Det er kanskje dumt å hate noe så uvesentlig som rosiner, men så  elsker jeg til gjengjeld så mye vesentlig!

Lukke hodet, hvile øyet- sove nå.

Ha ei fin helg, festival eller ei, NYT!



S)