Et hatinnlegg.

Det finnes for mange rosiner i verden.

" Værsågod, en deilig crispy havrekjeks med tranebær, nam nam."

Vann i munnen. Gnafs! Jeg tar et bit og forventer pur kjeksglede. Men akkurat i det jeg er på vei mot kjekshimmelen blir jeg dratt ned på landjorda igjen. Den sursøte smaken av rosiner skjærer meg i smaksløken som en isjassmerte på julekvelden! Hva er det med disse rosinene som må puttes overalt? Den eneste forklaringen jeg tror på er at O Store Rosinmester en vakker dag mistet alle druene sine utover jorda. Det er langt ned fra der Rosinmesteren bor så de råtnet på vei ned og landet i alle frokostblandinger, boller, kaker, nøtteblandinger, gløgger, sjokolader, kjekser og you name it som ikke var forberedt på nedfallet. Alle som ikke var oppvakte og sunt skeptiske fikk rosiner i seg. Jeg liker ikke ordet hate. Men jeg hater rosiner. Man trenger ikke bruke ord man liker om ting man hater. Jeg hater rosiner.

Usjameg. Men i dag var jeg hos frisøren. Jeg har en herlig frisør som heter Nina og som har hukommelse som en elefant. Hun husker ting jeg har fortalt som jeg nesten hadde glemt i det hele tatt hadde skjedd. Mulig jeg kan bruke henne som minnebank? Lagre minnene hos Nina og ta en telefon om det er noe jeg trenger å huske. Nina gjorde meg fin på håret og jeg fikk kaffe. Og nøtteblanding pent ved siden av. Med nøtter, tørkede frukter og ROSINER!!!

ROSINENE! De hekkans rosinene!

Sånn ser vi ut når vi får nye striper i håret
og koser oss med kaffe uten rosiner.

Jeg spiste alt, hver en smule. Unntatt rosinene. Og nå lurer jeg på om grunnen til at det er rosiner overalt er fordi alle bare legge dem til sides så de brukes igjen og igjen. Og hva med rosinen i pølsa? Hvem søren har lagt en der?


Etter min lille rosintraume, men likevel noen gode timer i frisørstolen, hadde jeg noen timer i nydeligste høstsola i byen. Cecilie, sushi og kaffe på torgtrappene i sola. Trappeidyll. Akkurat DA kunne det regnet rosiner uten at jeg hadde enset det! Eller, nei. Men det var herlig å sitte på trappa, vite at det var 1.september og likvel varmet sola. Man frøs bare ørlite mer på rompa enn da sola het sommersol. Cesilje og sushi er veldig riktig, om det er i silkebrisen på Yo Sushi i London eller på høstlige trapper i Stavanger- perfeksjonisme.

Finere enn selve høstsola, Cecilie!

Cesilje.

Så satt vi der i sola og traff herlige, smilende kjente og så på livet og ble tatt bilder av av turister og Cecilie vinket så fint til kamera. Vips så var lunsjpausen over for Cecilie og hun forlot meg ute i sola. Jeg snublet avgårde og sølte kaffe over hele meg før jeg traff et av de morsomte og mest reflekterte menneskene jeg vet om og som jeg drakk kaffe med og diskuterte livet med.


Ettermiddagen bar preg av to sju år gamle jentunger som satt ved middagsbordet og diskuterte hvem de hadde kysset og hvem de hadde tenkt å kysse neste gang. Jeg satte en vårrull i halsen og tenkte at de heller kunne få en eske med rosiner og tegne blomster og sommerfugler og snakke om normale ting.

En fantastisk dag på slutten av ei fin uke. Men nå skulle jeg vært i drømmeland. I morgen tidlig flyr jeg meg til Oslo hvor jeg skal starte coaching utdannelse og besøke bror og svigerinne!! DET er mye gøy på en gang det.

Det er kanskje dumt å hate noe så uvesentlig som rosiner, men så  elsker jeg til gjengjeld så mye vesentlig!

Lukke hodet, hvile øyet- sove nå.

Ha ei fin helg, festival eller ei, NYT!



S)