Fra eventyrcruise til nesegrus.

Jeg er ikke så god på på å bruke få ord.

Ta Twitter for eksempel. Der jeg begrenses med antall bokstaver jeg har lov å bruke før det lyser rødt og den Evil Twitter Birden sier at jeg må begrense meg. Jeg er ikke så god på tvitring, eller er det begrensningene jeg ikke er god på? Jeg trenger flere ord enn de gode tvitrere for å komme med noe som er...tvitreverdig.

Angry Twitter Ninja Bird

Jeg trenger å vikle meg inn i mange ord og vendinger før jeg føler meg ferdig med utsagnet. Jeg bruker faktisk så mange ord at selv en ny tanke blir gammel tanke før jeg rekker å ha uttalt den. Det er kanskje ikke helt sant dette, og ikke så gjennomtenkt. Men når jeg er ferdig med dette årets første innlegg har jeg sikkert rukket å tenke gjennnom dette også.

Her måtte jeg bare ta et bilde i samme døråpning som for et år siden. Bare fordi
jeg var i Miami og tilfeldigvis gikk forbi. 
Dette bildet er til Anne-Beth, og hun vet hvorfor.

Nå har vi jo rukket å leve i noen 2012-ske nuer. Hvordan har de vært for deg? Mitt første minutt i 2012 var et miamisk øyeblikk. Champagne, sigar og noen nye, livsnytende venner feirende og strålende i Miami down town. Det var et fyrverkeri.

En av min nye gode venner som jeg nøt Miami og Karibien med. Dag, en av oss i den etter verdt sammensveiste
firerbanden som nøt siste dag i 2011 sammen på South Beach og telte ned da 11 ble 12. Digger Dag.
Han er så grei at når han mister lommeboka i en taxi i Miami blir lommeboka levert tilbake til hotellet.
Til og med taxisjåføren innså at Dag var en god venn å ha:)

VI var et fyrverkeri. Og røyken etter oss la seg ikke før ferien var over for litt over to uker siden. Hele ferien, Miamidagene, nyttårsfeiringen, cruiset,bryllupet,  "øyhoppingen" og reisefølget- et fyrverkeri som det fremdeles henger gnister etter på svarte vinterhimmelen. Overgangen fra bittesmå papirparaplyer til store, svarte har vært stor.

Frifugl på frifot møter kunstfugl på steinfot. Første dagen i det nye året rusla jeg rundt i sola i Miami. Fin første dag i 2012.

Leaving Miami. Med sail away-drink i hånda og klare for Karibien.

Første stopp, Nassau på Bahamas. Elisabeth og jeg var en perfekt halvfirergjeng da gutta
hadde utdrikningslag, utkledd som vikinger raida de Bahamas.  Vi hadde jentedag og ramla rett oppi en ubeskrivelig fest! Nyttårsparade. Og se hva vi fikk! Hodepryd!
Nydelige Ella, et vennskap som startet på en flyplass ;) Vi har ledd på oss mang en muskelstrekk i magen. <3

St. Thomas og bryllup! Begivenheten som førte til dette eventyret av en tur!
 Fine gjengen!

Ynglingskjolen min. Noen kjoler får bare vært med på de mest fantastisk ting.

Nærmere et Disney-brudepar kommer man ikke i real life! Så utrolig vakre og det mest romantiske
bryllup. Og jammen er de ikke like vakre på innsiden også.

My beautiful Cupcake og grunnen til at Norge fikk den vakre, amerikanske tilførsel- Bjørnar.
Det var utrolig fint å bli invitert i bryllupet og dele hele opplevelsen med brudeparets familie og venner fra "all over the world". Og ja, jeg var rørt til tårer. Og ja, jeg var preget av eventyrvielsen og ville giftet meg der og da om noen hadde stilt opp som brudgom!

Her er jeg i San Juan, puerto Rico, og måtte ta med et bilde av den mest upraktiske kjolen for svært varme forhold.
 Intern.
Beklager den.

Festning med tusen breathtaking utsikter i San Juan.

Siste bladet i firkløveret og min trofaste hjelpehjerne, beste Espen. Kjempegøy å cruise med Espen, utforske festninger og bestille paraplydrinker.

Jeg har faktisk vært i minus. Til nå. Riktignok har det tilfalt meg fine glimt og lysblaff fra Plussmennesker som ikke har hatt jet lag, men likevel. Når du svever på den rosa ferieskya kan landingen i en slapsete hverdag være litt som naboens bilalarm når du akkurat har sovnet eller error og file-not-found når du trenger det minst.

Jeg er ikke så god til å bruke få ord. Nå har jeg tenkt på det siden første avsnitt. Og det er sant. Og så har jeg oppdaget Wordfeud og takk og farvel. Dette er sikkert begynnelsen på slutten for blogging, Facebook og et sosialt liv. Jeg er ikke særlig god i det. Men hva har dette til felles med Twitter? Jo, jeg skal lage ord ut av et svært begrenset antall bokstaver som vanligvis er helt umulig å lage noe særlig av i det hele tatt. Og ord som jeg synes er gode ord eksisterer ikke i Wordfeudordlista og ord som jeg aldri har hørt får Eivien, Hænsn, erikmil, fenderstrat, roywold og belsen23 og de andre altfor gode motstanderene til å slå meg langt nedi ynglingsskoene mine, som forleden begynte å ta inn vann.

Jeg merket det da jeg stod ut i snøslapset og sa hadet til den fine lunsjdaten min. Jeg fant ut at for å komme opp av virkelighetsslapset er det viktig å følge egne gode råd og lage fine nuer. Så det å gi meg selv koselige lunsjavtaler er veldig lurt. Men når man er i minus og den indre sothøna får boltre seg med sløve, tunge, sakteflaksende vinger så tenker man jo feil. Man kjenner at tåeen blir kald og at noe ikke stemmer. Om tåa er aldri så solbrun og sommerfargelakkert så er den kjip med slaps på. Og der står man med et vakkert menneske og så tenker man bare på den tåa. Og skoen.

Da er det visst på tide og puste. Og tenke riktig. Det kommer jo bare an på meg. Og begynne igjen. Vi er mange med nesa i slapset i dette vintermørket. Men det blir lysere og lysere og kvelder. Og sothøner kan temmes. Og da blir alt med gøyere. Jeg tenker at når man har kjent sothøneflaksing i mellomgulvet i noen dager så setter man pris på når frifugler og gåsunger slipper til med plystringa si.

Jeg skal være med folk med riktig fortegn og plassere øya der det er godt å se. Og la noen dager være uten planer. Så kan jeg heller være impulsiv.
Men i kveld er det jam session med Rackethelten! Se der. Verdt fugledansen den der planen! Det plusser seg til her! Jeg får publisere årets første innlegg og beklage at jeg er ute av bloggetrening. Noen har ytret ønsker om hva slags pep talk de vil lese... Mulig dette ikke ble helt slik, det har seg slik at det ramler litt tilfeldig ut av meg. Vil påstå at dybde og vittighet varierer...(!) Bilderedigeringsprogrammet har solgt seg til Google så jeg sørger litt over det. (Og det tar minuttvis å laste opp bilder. Har noen tips til hvordan det kan gå fortere så er øret mitt all yours.)


Med tovede tøfler jeg fikk til jul på føttene og med varm kaffekopp mellom frosne fingre- ønsker jeg dere en fin forvårstid ;) ( det ordet funker neppe i Wordfeud;))

S)

Lever på siste livet.

Alle disse dørene som åpnes. Alle disse lampene som gnis på og ut kommer overvektige, nesten usynlige ånder. Alle disse ord som ikke finnes når man trenger dem. Og dem man kommer på litt for sent. De som endrer oppfatninger. De ordene som inspirerer. Plussord. Stikkord- sånne som stikker. Svareord- som bestemmer om spørsmålet var nødvendig.

Alle de dørene som lukkes, alle åndene som ikke kommer ut når man gnir iherdig på ei ønskelampe en søndag etter julebord. Alle ordene som staves feil i hodet og som høres bedre ut inni hodet enn ferdig uttalt. Alle ordene som er vonde å høre og de man trenger å høre. Og de som kommer når man trenger dem mest og gir en sommerfugler og varme kinn. Og ordene som kommer når man minst venter det og som får deg til å huske hvem du vil være for deg og for andre.

Alt sammen til sammen blir alle dagene som til sammen blir livet. Jeg må ærlig innrømme at denne søndagen var en salig blanding. Litt sånn sursøt blanding.

SØTT: MiniMe har i det siste vært en utømmelig kilde for festlige kommentarer og gode ord. Da vi gikk tur i en gnistrende, knitrende kald søndagsby holdt vi på å skli på isen så vi måtte holde oss fast i et rekkverk. "Det er viktigst at du holder deg fast, mamma, Du har ikke så mange liv igjen."

Etter den kalde turen måtte vi ha kakao. Jeg gledet meg til kakao med krem og chilidryss.
Det hadde vært en utrolig deilig kopp med hete, om ikke jeg hadde tatt
feil av chilikrydderet og Piffien. Ingen opptur. Og en typisk uting på en kald søndag etter et julebord.
MiniMe hadde på forhånd valgt bort chili og var vinneren av kakaoharmoni i saueskinnhjørnet i sofaen.

Jeg kunne ikke la være og ikledde meg julerødt for å dra i Toppforms julebord. Hadde det
utrolig fint og kommer til å savne mine gode TF-kollegaer.

Torsdag var det julemaraton med mye forskjellig trening på to timer og salen var full
av våre spreke kunder. Humøret og treningsgleden var på topp! Fine Caroline og jeg
delte step og det gikk strålende for meg å være med på noe annet en bodypump. Så
lenge jeg slipper å bruke armene. Eller beina for fort...;)

Siste bodypumptimen min på Toppform er i morgen. Jeg kommer til å savne mine trofaste kunder veldig!
Det blir rart, men i januar begynner jeg på Balanz og gleder meg til å være en del av det teamet der :)

 

I disse førjulsdager er følelser sterkere. Savn, forventing, gleder og sorg. Mammahjertet mitt verker litt ekstra og skulle gjerne putta begge mine små i et rede som bare var mitt. Søndagen har vært savn etter mennesker som er borte. Noen som er borte for alltid og noen som bare er borte for ei stund. Midt i savn og ord med minus foran trillet det inn magi på telefonen. Vips. Og søndagen gikk i pluss.

Takk Plussmenneske. For adding sparks.

Ha ei nydelig førjulsuke og husk å puste. Det viktigste er øyeblikkene med glitrende rim på og de minuttene når du skjønner at ting ordner seg likevel.

S)

Drager, sommerfugler og gode ting i retur.

En god ting kommer sjelden alene. 

I det siste har jeg blitt kjent med noen mennesker som har brent seg fast i meg, klort seg fast i hjertet med drageklør. Som har gitt meg sommerfugler og luft under vingene. Sagt sånne ting som snur tanker. Brukt ord som inspirerer og noen som vekker.

Helgen var som en skikkelig god innpust og utpust. "Pust skikkelig nå, pust helt ned i magen" sier Mor når jeg kun tenker fra toppen av hodet og trekker puster kun bak til jekslene. Helgen var en premie for å leve i øyeblikk. Og med et ynglingsmenneske delte jeg ca tusen øyeblikk som er verdt ei bok i seg selv. Eller en film. Jeg ville definitivt anbefalt filmen!

Ting som er gode for hjertet. Ynglingsting.

Jeg er i julestemning. Etter bodypump i dag snublet jeg hjem.(Snublinga er et bilde på at jeg forter meg. Jeg snubleforter meg jeg. Dingler veldig fort, river ned ting, snakker for fort, tenker for fort og mister ting.) Jeg fortet meg fordi jeg gledet meg til å kose meg.

Jeg snublet rundt i leiligheten med skoa på og tente stearinlys, satte på julelista på Spotify, fant fram alle gavene og julekortene som jeg har tenkt å få sendt i tide og la dem på bordet. Knipset bilder, smurte meg ca.femten knekkebrød og landet i sofaen.

Denne dagen var en god dag. Der den ene gode samtalen avløste den andre og hvor jeg dumpet borti en haug med plussfolk. Blant annet et par av de første økonomiske flyktningene fra Hellas. Men de er vel heller mer i minus. Og er derfor her, for å komme seg i pluss.  Saken er at jeg dumpet borti dem, hørte historien, kjørte dem et sted de skulle og prøvde å gjøre en av de første dagene i dette landet til en ok dag for dem. På tross av øsepøseregn og blest.
Sånne dager liker jeg. Når man kan plusse for noen.

Og ikke før har jeg plusset for noen så kommer det i retur¨. Etter jobb klakket jeg ut i fine julebyen.( -utrolig hvor mange ord som kan beskrive min forflytningsmetoder....) Jeg endte min handlerunde på Hos Tora Og der traff jeg ikke mindre enn tre som leste pep talken... Hva gjør man med sånn? Fine ord sa de. Sånne som folk tenker, men kanskje ikke sier. Tusen takk! Dette gjør jeg med det- fortsetter å skrive. Og må bare skryte av butikken, har gjort det før og gjør det igjen. Nydelig interiørbutikk og NOEN får julegave derfra.

Det nærmer seg jul. Det nærmer seg nyttårsfeiring i Miami. Det nærmer seg cruise i Karibien. Men her og nå er her og nå. Og jeg har laget pepperkakeøyeblikk. Øyeblikk med fine meldinger som smelter hjertet. Øyeblikk med forventninger. Øyeblikk med skikkelig pusting. Og akkurat nå er jeg glad for at noen får en kg med nykverna kaffe til jul, for det lukter deilig kaffe i hele leiligheten. Se det ja. Får allerede noe godt i retur, allerede før jeg har gitt.

Nyt dagene før juleferie, anbefaler å smuldre pepperkake over dem.

Pepperkakesmuler er også pepperkaker, bare veldig små.

S)

Lykken er...

...Når man går bortover veien og bare ser julelysene og ikke asfalten, kjenner at man er varm i kinnene, men ikke kald på hendene og vet at man har fanget øyeblikk i flere timer i strekk...

Når man skjønner at om intens lykke varer i et øyeblikk så består jo livet av øyeblikk. Så om jeg kan fange èt kan jeg fange mange.

...forgive quickly. Kiss slowly...

 Så skjønner jeg, der jeg mister fly etter fly , at det å gå seg vill, det å bli helt lost gjør kanskje at man finner seg selv. Eller finner ihvertfall en tanke om hvordan man vil selvet skal være. Et minuttfangende selv, som mister notatbøker hvor drømmene stod med ord, men som greier å riste det av seg og innse at drømmene er i øyeblikkene. Og at hvert øyeblikk er en ny mulighet til å bestemme seg for å følge den.

Jeg har fått lov til å coache èn til å virkelig gå for drømmen sin! Jeg har fulgt ham fra han tenkte på hva drømmen var til han nå sitter med flybilletter i hånda. Klar til å følge en drøm som virket umulig. Og det er nå fire uker siden vi hadde vår første time.  DA skjønner man hvorfor man ønsker å være coach. Hvorfor det å ta coachingutdannelse var en drøm jeg fulgte! Hjelpe folk til å finne drømmen og bare gå for det. Jeg får frysninger. Månedene med heftig coaching av meg selv og andre har ikke bare vært lett. Man besøker plasser man ikke ønsker å gå og man snur tanker så gamle og mosegrodde at de er vonde å vende. Men nå, etter all fartingen til Oslo, etter heftig egencoaching og lange dager- jeg er HER!


Etter heftige uker med stappfulle, levende dager. Fylt med levende, energifylte folk. Nye fantastiske bekjentskaper og ny læring og morsomme opplevelser sitter jeg akkurat nå med en følelse av å ha funnet noe jeg ikke hadde funnet uten coachingen. Og coachingen var en drøm. Som jeg fulgte. En superfin presang jeg ga meg selv.
- Værsågod, Silje. Denne skal du ha. En superfin presang fra meg til meg.

- Åh, tusen takk, Silje. Det fortjente jeg virkelig. Det var ikke for mye i det hele tatt. Eller for lite. Det var akkurat det jeg ville akkurat nå. Hvordan visste jeg det, kjære meg?

- Jo, nå skal jeg høre. Jeg bestemte meg jo for å bruse med fjæra, hoppe fra kanten av frihet og bare gjøre det intuisjonen sa. Så da gjorde jeg det.

- Det var jo utrolig bra! Så hva nå? Hva er neste drøm? Og hvordan vil jeg komme meg dit? Hva må jeg si ja og hva må jeg si nei til?

-Jeg er ikke helt sikker, men jeg gleder meg!

Det er nå en gang slik at uansett hvilken drøm man skal følge er det en fordel med de rette skoene.
Men ikke nødvendigvis de mest komfortable ;)



S)

A love story. No kidding.

-Kan jeg skrive den historien?

-Jada.

-Seriøst! Kan jeg blogge om den?

-Jada, klart du kan.

-Du er kul. Du er jo ikke bare en drømmefølger,du er jo hjertefølger. Bort vekk med all fornuft og sperrer- heii heii- heart says jump, I say how high liksom.

Dette er kulere enn å finne kjærligheten på Sukker.no folkens. Kjærlighetsbrev er det nye. Retro love.

Min kjære kusine var på tur i Frankrike med jobben. "Hei på deg, Frankrike. Her er jeg."

På en restaurant i Nice mistet kusinen min hodet. Noe luktet. Og det luktet godt. Det luktet mann. Og denne åpenbaringen av en godluktende mann svinset rundt og serverte disse norske damene. Jeg ser det helt for meg, og når hun i kveld fortalte meg hvordan hun strakk hals for å se etter ham når han var borte er jeg helt med. Det at hun forteller meg det hele med sånn forelskalook som jeg ikke har sett hos noen på lenge gjør jo at historien er ganske inspirerende.

Det var liksom det. Det knipses litt bilder, og hun får vite på navnet hans, men neste dag skal hun reise hjem. Når flyet tar av faller hjertet ned i magen på henne. Hun føler hun reiser fra noe hun helst skulle hatt. ( Akkurat her er jeg på måpestadiet. )

Dette er første helgen i september og hun kommer hjem med tankene i spinn. Jeg sitter som kusine og registrerer at statusene på Facebooken hennes plutselig minner om en reklame for Yoplait yoghurt. Det går i franske gloser og hjerter og jeg må innrømme at nysgjerrigheten blir litt tung å hanskes med.

-HVA ER DET SOM SKJER???

Joda. Hun har mistet hodet. Og hjertet. Hun har navnet på denne servitøren. Og navnet på restauranten. Hva mer trenger man? Hun setter seg ned med Google translate og skriver et brev! Et brev!På fransk. Hun legger ved bildene de tok på restauranten og skriver hva hun tenker. Hun aner ikke om han er gift eller har kjæreste. Hun bare håper at han skal ta kontakt. Damn. ( Jeg er forbi måpestadiet. Jeg føler jeg ser film, så jeg ser for meg den mannlige franske skuespilleren. Det svarte håret, skjeggestubbene. Vinen, osten. Brevet fra Norge. Stemningen i restauranten når han får brevet dit med hans navn på. Nysgjerrigheten fra de andre.)

Seks dager senere får hun mail. Han svarte! Han svarte! Han husker henne og hadde også lagt merke til at hun nesten ramla av stolen av facinasjon.

En og en halv måned senere lander han på Sola. Hun er så nervøs. Han er nervøs. ( På dette tidspunktet i historien er jeg veldig nervøs jeg også)

Det er bare helt riktig. De har det fantastisk. ( Her kjenner jeg at jeg vurderer å finne fram romantikeren langt inni meg igjen.)


Dette franske eventyret av en mann kommer tilbake neste helg. Jeg vil hilse på. For han fikk kusinefrøkna til å miste fullstendig hodet og hjerte og bare hoppe inni tidenes "Jakten på kjærligheten". Og nå er planene klare for tiden framover. In a relationship.

Hva om dere hadde valgt en annen restaurant???

Digger deg kusine. Jeg heier på dere! Life is what you make of it!


S)

Ingen date er som en update?

Plutselig ble Pep talk litt sjenert og ville bare ta på seg solbriller og gjemme seg. Pep talk hadde nemlig vært i avisen og vist seg.

Stavanger Aftenblad en lørdag i november og
jeg menget meg blant erfarne bloggere i en artikkel om blogging.
Det er da man bør blogge mer.

Skrekkblandet fryd, skal man leses må man fornyes, og denne bloggeren springer rundt og tar t-banen feil vei og mister fly og må finne sjeldne, ledige kveldstimer til å blogge. Men her er jeg. På plass i Pep talk-sofaen i Jordbærhuset. En uke siden siste innlegg. Jeg har vært på Oslotur igjen og vært i coachingboblen med en haug mennesker med over snittet interesse for å følge egne store drømmer og hjelpe andre til å gjøre det samme.  

Jeg har fått låneseng på vakre Ulvøya når jeg er i Oslo. Og lånebadekar. Hos flotte medcoach Mrs. Clark. Lørdagskvelden inviterte hun meg på konsert med Elvis Costello på Sentrum Scene.

Som vanlig var jeg sikker på at artisten og jeg
fikk øyenkontakt og en helt spesiell kjemi. Costello er visst
kjent for å lage sanger med damenavn i. Jeg venter på "Silje".
Lurer på hva slags sjanger det blir? Hvis jeg var en sang, hva slags sjanger ville det være?

Vi satt med haka på scenen og var helt i stemning, trøtte og slitne i hodet og når Elvisen sang balladene var det like før jeg krøp opp i første og nærmeste fang. Så svinset vi derfra og hjem til en knallrød sofa for å drikke gule bobler og spise Pascalsjokolade iført pysjamas og knallrød leppestift. Mrs. Clark og hennes sofa på Ulvøya er verdt mange plusser. Ca tusen.


Jeg er ganske god til å svinse. Jeg kan også gå ganske fort og kontrollert på høye hæler- så sant jeg ikke setter hælene fast i Stavangers brosteinsbelagte gågater. Og så kan jeg gå fort på myke joggesko. Kan jogge også. Ikke så lenge, men sånn nok til at jeg inbilder meg at jeg har jogget lenger enn femten minutter, men ikke har det. Og så kan jeg gå fort med koffert. For eksempel når jeg skal ta t-banen og den går feil vei. Da går jeg av på Jar, som er langt i fra Jerbanetorget der jeg egentlig skulle. Og så kan jeg småløpe med koffert over til en annen perrong. Og når det står et skilt på nevnte perrong med " Denne perrongen er ikke i bruk" så småløper jeg tilbake dit jeg kom fra. Og så slutter jeg å løpe når jeg innser at jeg aldri kommer til å rekke det flyet jeg skulle ta likvel. Og mens jeg gjør alt dette ler jeg inni meg og tenker at jeg er glad jeg ikke blir sur på meg selv. Jeg er ganske tålmodig med meg selv i slike situasjoner og har det egentlig ganske så festlig.


Og hva ventet i postkassa mi da jeg kom hjem etter å ha utforsket samtlige kollektive framkomstmidler utenom båt? PAKKE! Jeg har fått Pep talk-puter!

Nå har jeg mest lyst å sove på Pep talk, enn å skrive den... Ops.

Vakre Elisabeth som står bak Tre Små Apeakatter har laget Pep Talk-puter til meg! Jeg er så heldig! Tusen takk, Betta mi! Savner deg IKKE mindre nå og er helt på mimringa. Betta er ikke en hvem som helst. Hun er et av de mest kreative, flinkeste, smarteste og vakreste menneskene jeg vet om. Sjekk ut Bettas kreativitet: Tre Små Apekatter og Hjerterommet



Jeg har det så gøy på jobb, og elsker å begynne morgenene med kaffe fra Waynes. Så svinser jeg bortover med bærebrettet med to stk store kaffe i høstsola og kommer på kontoret og lager leven. Dagen begynner som regel veldig bra og blir sjeldent dårligere. Beklager å måtte minne dere på det, men vi bestemmer det selv vet dere. Det er som med været. Det finnes ikke dårlig vær, bare dårlige klær. Jeg vil si at det finnes ikke dårlig dager, bare dårlig kaffe. Det var litt overdrevet, møkkadager finnes i tillegg til dårlig kaffe.

 Når jeg vekker MiniMe om morgenen synger jeg. Jeg synger en sang som er bare vår. Men den handler om å stå opp og ta dagen med storm. Så kan man putte hva man vil i det. Hvor mye storm man vil ha i dagen. Det hender man sykler i motvind eller løper i medvind, men det som er sikkert er: om man ikke vet hvor man skal så er ingen vind fordelaktig.


Jeg har ei skulder som tuller, og jeg må ta juksepauser på bodypumpen. Men denne jukseinstruktøren skal vikarpumpe på fredag, releaspumpe på søndag og vanligpumpe på mandag og onsdag. Få det trent, snart skal bikinien fram og Miami og Karibien venter. Fint å ha noe varmt å glede seg til når morgenene er hvifrosne.

Jeg skal gå å legge hodet på Pep talk puta nå og jeg skal sortere drømmer, fordi de begynner å bli mange.


Ha en fin torsdagsmorgen, husk å legge inn tid til å skrape bilruta og legge merke til frosten i gresset.

S)